Idéenes tyranni

Av Thomas K. Solbakken: 

Jeg har ingen mangel på idéer. Og det er til og med et hinder for å fullføre det jeg burde fullføre. Tror jeg, da. Det er fint å ha noe å skylde på når manuset havner uferdig i skuffen (les mappa), er det ikke? For idéenes stadige inntog og manglende respekt for pågående prosjekter er et tyranni. Samtidig som det stjeler all oppmerksomhet fra de prosjektene som mest sannsynlig har fortjent det, er tyranniet også et tveegget sverd.

Drømme ideer

Selvsagt er jeg jo glad for den løpske fantasien og idéene som kommer strømmende, og som like gjerne kan dukke opp i en drøm som i køen på Kiwi, rett og slett trigget av den underlige personen foran meg. Og her om dagen drømte jeg faktisk et helt skrekkfilmmanus. Jeg, som egentlig ikke er så glad i skrekkfilmer. På den annen side, begynner filområdet på PC’en min å bli full av korte, spirende synopsis som aldri kommer til å vokse seg til et ferdig manus.

Tømme harddisken

En av bøkene som fikk meg til å begynne å skrive selv, var «Sirkusdirektørens datter» av Jostein Gaarder. Jeg ble så fascinert av alle de små historiene som ble spunnet av Edderkoppen. «Edderkoppen» lever av å inspirere andre, og selge dem sine idéer slik at de kunne skrive manuset ferdig, og gi det ut. På en måte var det som om Jostein Gaarder hadde tømt harddisken med små synopsis inn i en bok, og bundet dem sammen med en rammefortelling. Genialt! Kanskje jeg skal gjøre det samme? Lage en samleplate på papir med idéer?

En dag

Så er ikke jeg Jostein Gaarder. Hvis jeg var heldig kunne jeg kanskje pusse skoene hans. Men kanskje idéen ikke er så dum? (Ops! Der kom det en til). Små historier som spinner i hverandre, og til sammen blir de til en tornado av fortellinger. «Sirksdirektørens datter» er for meg en av de beste bøker jeg har lest, og den er også en av mine største inspirasjoner. Så mens jeg forsøker å skape min egen manesje, får idéene komme. En dag skal jeg nok gjøre opprør.

PS: Vi har åpnet påmeldingen til Forfatterskolens store romankurs!