Velkommen til Forfatterskolen
Min Side

Kan man lære å skrive en roman?

 

Dette spørsmålet får jeg ofte, gjerne stilt med en viss skepsis. Alle kan jo fortelle en historie, det gjør vi hele tiden. I går, mens jeg stod og ventet på bussen, kom det plutselig …

Da jeg selv begynte å skrive som voksen, visste jeg ikke at det var et håndverk som kunne læres. Jeg fikk alltid skryt for stilene mine på skolen, så hvorfor skulle jeg ikke kunne skrive en roman? Den første scenen i mitt tenkte bokprosjekt var vidunderlig (om jeg skal si det selv), det var bare snakk om å skrive den ut. Men på veien til papiret forsvant klarheten, skjønnheten og magien, og igjen stod noen platte, banale setninger.

Det var ikke det verste. De første sidene kom raskt, men så var det full stopp. Hva skulle skje videre?

Det jeg ikke forstod den gangen, var at ideen min ikke holdt til en hel roman, knapt nok en novelle. Jeg hadde bare en løsrevet situasjon, nærmest et tablå. Jeg visste ikke hva en historie egentlig er.

Jakten på kunnskap

Årene gikk, inntil jeg en sommerdag fløt på rygg i et basseng i Portugal og tenkte Jeg vil ikke tilbake til jobben min, dette er ikke det livet jeg ønsker å leve. Jeg må skifte retning. Nå. Med internett tilgjengelig, var det plutselig mulig å stille spørsmålet Hvordan skriver jeg en roman? – og få svar. Mange svar. Da jeg googlet det på engelsk i dag, fikk jeg 676 millioner resultater. Så mange meninger, men finnes det en fasit? 

Jeg bestilte fagbøker og slukte artikler på nettet. Det holdt ikke å lese en lærebok eller to, jeg ville fordype meg i hvert eneste emne, finne ulike metoder og utforske motstridende meninger. Jeg leste ulike sjangre, gjorde notater og analyser. Favorittbøkene ble lest i filler, og saumfart for magiske ingredienser.

Den indre kritikeren

Fortellingen jeg hadde begynt å skrive ti år tidligere lå fremdeles i bakhodet og surret. Den tok form og vokste seg større og større. Men jeg skrev ikke et ord, jeg ville beherske håndverket først, forstå, ha kontroll.

Et eksempel til etterfølgelse?

Absolutt ikke.

For å lære å skrive, må du først og fremst skrive – og lese. Å studere håndverket kommer i tillegg.

Det skjønte jeg etterpå.

For meg handlet det om frykt. Dette var så viktig for meg, det føltes som min siste sjanse. Joda, jeg er den første til å innrømme at det var en smule melodramatisk. Men hva om jeg feilet og ikke våget å prøve igjen? Den indre kritikeren satt ikke bare på skulderen, han styrte hele meg.

Det var ikke før jeg ble kjent med andre som skrev og fikk et støttende miljø rundt meg, at jeg klarte å tvinge kritikeren i kne og låse ham inn i en liten celle. Han er en urolig fyr som roper litt for høyt gjennom sprinklene i blant, men han skal få lov å bo der. Innimellom slipper jeg ham løs på det jeg skriver. Det er jobben hans.

Og nå er min jobb å lære andre å skrive en god historie. Men sitter jeg på fasiten?

 

For å lære å skrive, må du først og fremst skrive – og lese.
Å studere håndverket kommer i tillegg.

 

Hva er skrivehåndverk?

De fleste kan synge en melodi eller male et bilde, men resultatet har ikke nødvendigvis verdi for andre. Se for deg to jazzmusikere på en scene. Den ene har lært seg de helt grunnleggende teknikkene, mens den andre behersker instrumentet sitt fullkomment. Hvem har størst sjanse for å berøre publikum med det han ønsker å formidle? Det er selvfølgelig han som vet nøyaktig hvilken tone som kommer når han legger fingeren på kontrabassens hals. Han som styrer lytterens opplevelse gjennom bruk av crescendo og diminuendo, vibrato, stakkato og legato. Teknikken gir ham mulighet til å kommunisere med publikum. Men teknikk er ikke kunst, det er kun et verktøy alle kan ta i bruk. Kunsten er det han formidler, hans unike stemme.

 

Å lære skrivehåndverket betyr å lære hvordan du skal få frem det
du ønsker å si – på en måte som er interessant for andre.

 

For noen få er det et instinkt. De fleste av oss må gå den lange veien gjennom prøving og feiling, øving, studier og atter mer øving.

Men blir ikke alle historier like?

Noe av det mest fantastiske ved å undervise på Forfatterskolen, er å se hvordan tekstene blir mer og mer unike etter hvert som elevene lærer og utvikler seg. Det kan virke som et paradoks. Hvordan kan den samme kunnskapen skape større ulikheter?

Det handler om å beherske instrumentet, kunne språket, slik at det du har inni deg kan bli forstått og verdsatt av andre. Om å utforske flere muligheter, grave dypere, finne sin egen vei. Oppdage teknikkene som forfattere har utviklet gjennom årtusener og eie dem, lage sin egen vri på dem. Det handler ikke om én metode, men om å forstå de ulike mulighetene, hvilke verktøy du har til disposisjon og hvordan de fungerer. Hvorfor de fungerer. Utforske hva slags skribent du er og hvilke litterære verktøy som passer for ditt prosjekt.

Tre typiske "feil"

Vi som jobber på Forfatterskolen leser mange manus. Helt ferske forfatterspirer faller ofte inn i en av tre kategorier:

  1. Historien er for personlig og presentert på en måte som gjør den lite attraktiv å lese. Forfatteren ønsker å fortelle sin historie akkurat slik det var, men livet er ikke strukturert som en roman.

  2. Historien mangler personlighet og sjel, en unik stemme. Vi sitter igjen med følelsen av å ha lest det samme mange ganger før. Språket kan være kjedelig eller for svulstig og historien mangler originalitet.

  3. Historien er ikke en historie i det hele tatt, men en serie løsrevne episoder som kan fortsette i det uendelige. Eller som har stoppet opp fordi forfatteren skjønner at noe ikke fungerer.

Selv var jeg en typisk nummer 3, ikke uvanlig for en fantasyforfatter. Det var ikke måte på hvor mange fantastiske elementer og episoder jeg hadde planer om, men det var faktisk ingen historie der. Nå har jeg lært, både å skape en historie og hvordan jeg skal gjøre den god. Jeg har lært at jeg er en langsom skribent, at jeg liker å skrive i mange lag, at mine historier må modnes. Jeg har lært at jeg må våge å hente karakterer og erfaringer fra mitt indre, stole på at det menneskelige er allmenngyldig uansett i hvilken form det kommer i.

For nå vet jeg at det er den typen historier jeg må skrive.

Jeg har lært at filmen i hodet mitt ikke kan overføres til papiret, men hvis jeg skriver ned ordene som kommer, kan jeg etterpå ta i bruk verktøyene jeg har tilegnet meg og forme dem til noe som kan gi andre glede. Det tar tid. Det krever innsats. Men det er mulig.

Kan man lære å skrive en roman?

Det finnes ingen vanntett metode som fungerer for alle. Selv har jeg fremdeles flere spørsmål enn svar. Heldigvis. Den dagen jeg begynner å tro at jeg sitter på fasiten, er den dagen jeg gir meg. 

Jeg opptatt av å vise ulike måter å arbeide på, presentere mange forskjellige verktøy og få frem ulike syn på litterær kvalitet. Rektor Kristine og jeg er rake motsetninger, derfor er det viktig for meg at begge kommer til orde i kursmodulene. Kristine er en spontan og intuitiv skribent, jeg er analytisk og trenger en plan. Hanne deler sin erfaring i forumene. Vi inviterer kjente forfattere, redaktører og andre fra bokbransjen til å presentere sitt syn hver mandagskveld på webinar. Du finner ikke én metode hos oss, men vi skal gi deg verktøyene du trenger og hjelpe deg med å finne din metode.

Ja, å skrive en god bok kan læres. Håndverk kan læres. Det lille ekstra – en unik litterær snert – må du tilføre selv. Men vi skal følge deg hele veien.

PS: Vi har åpnet påmeldingen til Forfatterskolens store romankurs!

Vil du ha profesjonell tilbakemelding på en smakebit av din personlige tekst, helt gratis? Send den inn ved å trykke på knappen under.
Ja, dette vil jeg ha!
Du får svar innen fem virkedager