Nyantatt foratterelev: Aldri gi opp

I slutten av mars kommer debutromanen min, "Fritt fall", ut. Da har det gått fem år siden første gang jeg sendte den inn til et forlag, og åtte år siden jeg gjorde mine første rotete forsøk på å skrive noe skjønnlitterært. Det aller viktigste jeg har lært på disse årene er å ikke gi opp.
 
 
Begynte bra
For min del begynte det bra, og så stagnerte det i flere år før det endelig løsnet. Nedenfor følger en langversjon av min vei til målet. Kanskje kan min historie inspirere andre som føler skrivingen går trått?
 
*Vår 2015: Like før påska 2015 sender jeg første gang inn manuset Fritt fall. Jeg sender bare inn til ett forlag – og hele påska er jeg et nervevrak. Hver gang mobilskjermen min lyser er jeg sikker på at det er fra en redaktør: "Hei, det manuset ditt var så bra at jeg bare måtte ta det med meg på påskefjellet, når kan vi møtes?". Hvor denne selvsikkerheten kommer fra, må gudene vite. Riktignok har jeg brukt tre år på manuset, og det handler om et tema jeg er genuint opptatt av. Men bortsett fra meg er det kun min søster som har lest manuset, og jeg har ikke lest en eneste bok om skriving eller tatt noe kurs. Det går en måned. To måneder. Tre måneder.
 
*Sommer 2015: Jeg purrer på forlaget og får mail fra en redaktør. Grunnen til at det har tatt så lang tid er at jeg har havnet i kanskje-bunken, det vil si bunken for «her er det noe, men akkurat hva det er er usikkert, og det kommer til å ta massevis av arbeid å få det på plass». Videre skriver hun at hun endelig har lest manuset, og det er ikke antatt. Det største problemet er at historien mangler undertekst og dramaturgi. Likevel: Hun liker ideen og sier at det er ingen tvil om at jeg kan skrive. Hun spør om hun kan ringe meg, og vi har en hyggelig samtale på telefonen om hva som må fikses i manus. Til slutt blir vi enige om at jeg skal sende inn på nytt utpå høsten. Jeg avlyser alle sommerplaner, låner alt som finnes av bøker om skrivehåndverket på biblioteket, og hver dag etter jobb ligger jeg på plenen utenfor blokka i Bergen og prøver å finne ut hva undertekst er – og hvordan jeg skal få det inn i manus.
 
*Høst 2015: Etter tre måneder som eremitt sender jeg fornøyd inn ny versjon. Denne gangen får jeg en konsulentuttalelse som konkluderer med at det fortsatt er store problemer i manus, både med historien og med språket. Redaktøren legger konsulentuttalelsen ved en mail hvor hun skriver (denne gangen oppfatter jeg en mer lunken tone), at «dersom jeg finner ut av disse problemene er jeg hjertelig velkommen til å sende inn på nytt». Men ingen av dem skriver noe om hva disse problemene konkret er. Jeg tolker mailen som at jeg har kastet bort sjansen til å vise dem hva jeg er god for. I et anfall av stormannsgalskap ("dersom dette forlaget tok kontakt etter førsteutkastet, kommer garantert flere forlag til å være interesserte") sender jeg manus til en håndfull forlag til. Etter å ha fått standardrefusjon fra alle sammen bestemmer jeg meg for å bruke livet på andre ting. Ta jobben min mer seriøst, og ta opp igjen noen av vennskapene jeg satte på vent til fordel for skriving.
 
*Vår 2016: Jeg ser en annonse for Forfatterskolen (www.forfatterskolen.no). I siste liten melder jeg meg på romankurset, og en ny verden åpner seg. Jeg møter mennesker som er interesserte i skriving. Folk som snakker om skriving. Tilbakemelding på tekst! Jeg er så gira at da rektor Kristine inviterer til vin– og pratekveld på Litteraturhuset i Oslo, tar jeg fri fra jobb for å ta toget fra Bergen til hovedstaden. Jeg tilbringer noen herlige timer med de første folkene jeg har møtt som skriver, tar nattoget tilbake og går rett på jobb i Bergen dagen etter. Jeg bestemmer meg for å bruke kurset på å skrive på noe nytt. Der "Fritt fall" føltes mer og mer som kvikksand, kjennes det nye prosjektet som å løpe med vinden i ryggen. På seks måneder fullfører jeg et utkast til en krimroman. Ikke bare det: Jeg våger å be om pilotlesere (som av en eller annen grunn er mye skumlere enn å sende inn til forlag). Deres lesinger av manus gir meg flere aha-opplevelser. På slutten av sommeren sender jeg inn manuset til en håndfull forlag.
 
*Sommer/høst 2016: Jeg flytter til Spania. Allerede på flyplassen skjer det noe: Erfaringen med å skrive krimromanen (der jeg fortsatt venter på svar fra forlagene), har satt i gang noe i hodet. "Fritt fall", som tidligere var en kronologisk historie om to jenter som møttes på fallskjermkurs og tok større og større risiko helt til den ene døde i et basehopp, begynner å endre form. Hva om jeg begynner med dødsfallet? Hva om en av jentene dør i starten av boka, og så prøver den andre å finne ut hva som har skjedd? Jeg sitter i avgangshallen på Flesland og knoter ned disse tankene, pluss en haug med spørsmål: Hvorfor gikk basehoppet galt? Vil jeg at dette skal være en krim? Kanskje. Jeg elsker jo mysterier. Skal baseulykken være et drap? Nei, helst ikke, det føles spekulativt. Kan jeg skrive en krim uten et drap? Skal det være et drap likevel, eller kanskje noe annet? Gjør jeg dette vanskelig for meg selv? Med disse tankene ankommer jeg Sevilla. Og for et utgangspunkt! Den ene personen jeg kjenner i byen er bortreist, og i to uker har jeg ingen forpliktelser. Det er 40 grader i gatene og hodet mitt koker. Jeg skriver før frokost, etter frokost, vandrer rundt i parken og pønsker på plottet, om ettermiddagen sitter jeg på verandaen med laptopen i fanget og ser ned på byen, skriver til langt på natt. Det eneste jeg gjør utenom skriving er å lese bøker av typen jeg prøver å skrive: Spenningshistorier som ikke er krimbøker, altså romaner bygget opp rundt et mysterium, men som er fri for politietterforskere, seriemordere og ny fortellervinkel i hvert kapittel (mine ungdomsårs favoritter: Donna Tartt – Den hemmelige historien, Marisha Pessl – Utvalgte emner i katastrofefysikk, Daphine du Maurier – Rebecca). Etter to uker har jeg fullført et slags førsteutkast. Det finnes ikke litterært og kapitlene er mer som skisser, men plottet er der, fra start til slutt. Jeg skal bruke resten av høsten og vinteren på å finpusse det. I løpet av denne tiden får jeg også tilbakemeldinger på krimmanuset jeg nesten hadde glemt: Fire standardrefusjoner og én mail fra en redaktør i et av de store forlagene. Hun skriver konkret hva hun liker og hva som ikke fungerer, og oppfordrer meg til å skrive om manus og sende det inn på nytt. På dette tidspunktet har jeg fått krimmanuset såpass på avstand at jeg ser en haug med andre utfordringer med det, blant annet min egen entusiasme for prosjektet (note to self: Gå aldri løs på et romanprosjekt som du ikke brenner nok for til å redigere i ti utkast)
 
*Vår 2017: Jeg har flyttet til Sverige og endelig fullført "Fritt fall". Jeg bruker Forfatterskolens manushjelp, og får mye oppmuntring samt gode tips til hvordan jeg kan heve det enda et par hakk. Halvannet år etter at jeg fikk beskjed av redaktøren om å jobbe mer med manus og sende det inn på nytt, gjør jeg nettopp det. Denne gangen synes hun manuset er bra nok til å invitere meg på et møte.
 
HURRA!
 
*Vår 2018: Tre møter senere er det fortsatt ting å fikse i manus. Plottet sitter, sier forlaget, men de mellommenneskelige relasjonene har mye å gå på. Alt må intensiveres: Kan jentene være søstre istedenfor venninner? Kan de ha kjent hverandre lenger og betydd mer for hverandre? Kan handlingen finne sted over kortere tid? Det er et komplisert plott og mye som skal klaffe. Jeg begynner å bli lei av hele boka. Jo flere forfatterspirer jeg snakker med, jo flere historier hører jeg om folk som har gått flere runder med forlag for så å bli dumpet fordi man ikke kommer noen vei.
 
*Sommer/høst 2018: Kvikksand-følelsen er tilbake, og jeg trenger ny inspirasjon dersom jeg skal skrive mer. Men plutselig bor jeg i Oslo! Her finnes mange muligheter for en aspirerende forfatter, for eksempel skrivekurs. Jeg søker på skrivekurs/manusworkshops hos fire av de store forlagene. Jeg kommer inn på alle sammen, og jeg takker ja til samtlige. Det føles ekstremt tilfredsstillende – riktignok er jeg ikke i Eliteserien ennå, men kanskje har jeg karret meg opp til en slags 1. divisjon?
 
*Høst 2018/vår 2019: Jeg drukner i forfatterskole-innleveringer. Jeg prøver meg på å skrive litterære noveller og krimplott-synopsis, lære teknikker og ikke minst: Jeg møter en haug med bra folk. I tillegg overhaler jeg hele "Fritt fall" på ny og prøver å ta i bruk det jeg har lært. For eksempel å være mindre essayistisk og mer i øyeblikket. Og, som en observant leser påpeker: Det er en hel plotlinje som mangler. Historien handler om ei jente som mister søsteren i et basehopp. Men hvor blir sorgen av? Her må jeg innrømme at jeg, i frykt for det melodramatiske, har skydd reaksjonen og skyldt på at hovedpersonen er i sjokk. Men etter denne tilbakemeldingen skjønner jeg at jeg gjennom hele boka må legge inn et emosjonelt lag. Og historien, som tidligere hadde gått fra en essayistisk utforsking av risiko til å bli et mysterium, blir nå også en historie om å miste noen.
 
*Sommer 2019: Manus blir antatt. Beskjeden gjør meg paff. Kan det virkelig stemme, etter så mange år med venting? Jeg klarer ikke ta det inn over meg. Heldigvis er det fortsatt mye å gjøre, så jeg konsentrerer meg om å fikse på de scenene jeg har fått beskjed om å fikse, og forteller det kun til nære venner og familie.
 
*Januar 2020: Aschehoug presenterer vårlista - og der er jeg og boka mi (!). Først nå begynner det å gå opp for meg: Dette kommer til å skje. Forhåpentligvis fordi boka er blitt god?
 
Men også fordi jeg er sta, disiplinert og aldri ga opp.
 
Hilsen Sunniva
 
 
Sunniva Vagstad (f.1987) er fra Førde. Hun er ingeniør i undervannsteknologi og har også en mastergrad i russisk. I ti år var Sunniva aktiv i fallskjermmiljøet på Voss. Hun har over 500 fallskjermhopp og to fjerdeplasser i NM.
 
PS! Vi er så stolte av deg, Sunniva! Hilsen rektor og hele Forfatterskolen-gjengen :-) Hurra for deg!
Vil du ha profesjonell tilbakemelding på en smakebit av din personlige tekst, helt gratis? Send den inn ved å trykke på knappen under.
Ja, dette vil jeg ha!