Diktforum

i vinden på vidda er hun myrull

lyttende til det uhørte fra

en hemmelig munn

sitter nå ved ilden

ser de eldgamle bli levende lys

i veven for alle til stede

sårbar og

nådeløs

sterk og

ettergivende

hun er strået

som bøyes i vinden

og vinden som

bøyer det ned

hun er dråpen

som faller i regnet

og havet som

tar den imot

hun er

mørket

lyset

som aldri endres

og er likevel

alt

Jeg liker våren fordi den gir meg barnelatter

Og så liker jeg sommer’n

med stråhatter

Jeg liker høsten med så mange fargeklatter

Og så vinter’n da

med alle sine skjulte skatter

Hun liker skogens lyder

fra gamle trær

Å betrakte en skjære

med glinsende fjær

Øyeblikket

når hun ser et markjordbær

Men mest av alt

Å bare være her

Han liker å løpe fritt

i humlesus

Å drikke kakao

fra mammas yndlingskrus

Kaste seg rundt

i bølgebrus

Å hoppe på gresset

fritt for å være fus

Og så komme hjem

Til trygghet og eplejuice

Sammen liker vi

Når timene går sakte

og dagen er lang 

Når vi kan plystre i kor

til stuas pianoklang

Så hender det at gulvet knirker  

Det ble to rette og en vrang

Kanskje litt mageknip

fra en mislykka epleslang

Da trøster vi hverandre

Med en klem, et varmt fang  

Og sånn

finner vi tilbake til

vår felles

Hjertesang

Villigheten er varierende, rotete og nølende.

Jeg søker å forstå, søker å kunne vite.

Uten visshet er ingenting lett.

Det velter opp til overflaten, det jeg trodde var borte.

Så er det ikke sånn likevel.

Det kjennes utmattende, at det aldri forsvant.

Selv om håpet aldri sluknet, er det ikke mye igjen.

Ikke nok til å bygge nytt, ikke uten en visshet.

Gapet som var tilslørt, åpnes brått igjen.

Det kjennes større enn noen gang.

Er jeg villig til å gå videre, eller stopper jeg her?

Skuffelsen sier at villigheten er borte, borte for godt.

Men jeg fornemmer spiren av håp, litt til, litt til, ber den.

Tid, hviskes det der inne et sted, et sted jeg ikke vet hvor er.

Kan uvissheten være så smertefull, virkelig så smertefull?

Da sier mitt innerste meg, jeg blir ikke med deg mer.

Jeg hopper av karusellen, jeg vil av.

Den gjør meg så bli svimmel, og farten gjør meg gal.

Men så innser jeg, det ikke er opp til meg.

Det er ikke opp til meg å stoppe noe i fart.

La meg da hvile i fredens lund, og la det bli en lang stund.

Før jeg går videre, trenger jeg ro fra et masete sinn.

Så lar jeg hele meg puste litt, og puster meg fri.

Fri fra sinnets slaveri.

Nordveggen står forlatt

skipets plassering i lyset

landgangen opp

Det er natt og reisen drar

oss videre forbi

Balistrender, hvite klynger av småhus

vinkende barn og tusenvis av svermende lykter

det er Nocturne, Picasso, lavendelfarm,

nattlamper og overvintrede fugler

vi har sagt adjø

mange ganger nok, sier du

et stjerneskudd faller

jeg står i baugen alene

skipets plassering i mørket

landgangen ned

Et vennskap er en vakker juvel

Som for alltid vil sette spor i vår sjel

En vakker gave som må tas vare på

En av de vakreste ting vi kan få

Et vennskap kan vokse mellom to eller flere

Og man vet aldri når magien skjer

Men når det har skjedd da føler man det

Noe har forandret seg i hjertet ditt et sted

Ethvert vennskap er sin egen lille verden

Med sorger og gleder som er med dere på ferden

Et vennskap trenger omsorg og pleie

Noe du tar vare på men ikke helt får eie

En skapning flere må ta vare på

For at dets hjerte skal fortsette å slå

Når du finner gode venner på din vei

Ta vare på dem og de tar vare på deg

Hvisk, du stille rose, hvisk

Før sommeren er over

Og jorda fryser til

For høsten kommer

Alltid

Da er det for sent

Fortell, vakre blomst, fortell

Før bladene faller ned

Din livsgnist ebber ut

Gjemt blir dine frø

Alltid

Visdomsord vil dø

Hvisk din sang

før den flyr med vinden

Og forsvinner

For alltid

Angsten roper som trommevirvler

i kvart eit steg du trør

Ligg der ein fugl med skadde venger

inni deg -

og blør?

Ligg ein fugl i eit bur av tankar

hjelpelaus - og ber?

Spar ikkje meg for kvasse gitter

eg veit -

eg ser

La meg få lytte og vere

nær deg - til skaden gror

All skuld, all skam kan du la flyge

når du

finn ord

Det skinte gult

i vissent løv

og vekster fra i fjor

i frossen jord

og støv

Den kom brått i år, påsken

mens et virus

vi ikke så

langt mindre kunne forstå

røsket i grener og røtter

skrelte av bark og blad

sugde sevjen tom

tok liv da det kom

Vi stod der

på nakne føtter

og bad

hvem bryr seg om

det er påske da?

Jeg sitter og grubler
med is i hjernen
og blår i blikket

ordene er gjemt
bak lås og slå
har gått i

karantene

jeg er redd for

å bli smittet
av floskler og klisjeer

om disse koronatider

og de jævla hyttefolka

Jeg spiser kvikklunsj

og skreller appelsiner

på verandaen

glemmer skiturene
og fortrenger

jubileet i Firenze
forkaster sommeren
i Trøndelag
og sykkelturen
i Provence

neste år,

tenker jeg,

neste år

Jeg leter etter ordene
famler og

ser på skyene

de oppfører seg
som om ingenting
er noe annet
enn det var

jeg husker på
turen i går

til fots på ukjente stier

vi holdt avstand

og smilte til folk

vi aldri før har møtt

spiste hjemmelagd julekake

og drakk kaffe

Det plinger i mobilen,
på skjermen danser
barnebarna i takt
med musikken

tar meg med

inn i stua

til kjøkkenet

til entreen

viser mamma og pappa
som jobber hjemme

viser lærer’n

som underviser på pcen

barnebarna former

hjerter

med fingrene

Det lyder musikk

fra et vindu

det er stemmer

på veien

to mennesker

ikke flere

samtidig

jeg smiler

og vinker

til

de fremmede

jeg ser

ordene

løpe

over skjermen

vi er alene

sammen

står det

og jeg vet

det er

en floskel

Dugnad

sier Erna

Enig

sier Jonas

heller ikke de
er som de
var

Klar for sitt bytte

puster du meg i nakken

som en sulten ulv

Du husker så godt gangene

jeg falt

som jeg husker deg

over

meg

liggende på bakken

Det trekker opp til storm igjen,

en ny dag

en annen årstid

Uklar

klar

til å falle

snur jeg meg

Tar imot

deg

med åpne armer

Dine klør borer seg inn

i hjertet,

men idet jeg

faller

lander jeg

mykt

puster

rolig

Vinden løfter meg opp

flygende igjennom stormen

med større vinger enn deg

vil jeg alltid huske dagen

Du fløy

og jeg fløy

over deg

Dagen du ble

mitt

bytte

Du som elsker såpebobler

mot blå himmel

Og som lurer på

hvor den blå himmelen ble av

Du som sitter alene i stua

Som hører kaffetrakteren piple

fra det store kjøkkenbordet

med så altfor mange stoler rundt

Og som drikker den kaffen

Men synes den smaker svart

og ingenting mer

Du som ligger svak i senga

Hører pusten din pipe

Og maskinene dure

Det er så hvitt her

Og ingen å holde i hånden

engang

Du som vandrer frem og tilbake på gulvet

Med telefonen i den ene hånda

og hjerteslagene i den andre

Som bærer hver time på ryggen

Og teller kronene i lommeboka

I natt hadde du en drøm

om alle regndråpene som lager ringer

i sølevannet

Du som løper og svetter og jubler og gråter

I sirkel og sikksakk

Dag og natt, time for time

Med brus i beina og boblevann i magen

Som ikke vet når dette tar slutt

Som sier hei med en ro

så andre skal kjenne på den roen

som du ikke har

Og som råder andre til å puste med magen

Du kan jo bare ikke si til noen

at du selv

aldri har pustet så lite med magen

som det du gjør nå

Du som blir dratt i beina

Revet i håret

Skreket i øret

Av de små som vil at du skal se på dem

Hele tiden

Når det eneste du egentlig orker

er å se ut av vinduet

på den lysstripen

som glipper mellom de brune bladene

på den hekken som nå kjennes for høy

Fordi den solstrålen

kan gi deg den lille kraften du trenger

Akkurat nå

Så du kan si til den lille:

Jeg ser deg,

så fin du er

Du som venter på svar som ingen vet hva betyr

Og som møtte bestemor i forrige uke

fordi hun var så ensom da

Og som er enda mer ensom nå

Men du tenker så innmari nå

at du skulle spart det besøket til senere

For nå er du bare redd for

at bestemor skal bli borte for godt

Du som leser for å forstå

Det første du gjør når du våkner

og det siste du gjør før du legger deg

Du vil vite, det gir en slags ro

Midt oppi uroen

som gnager i deg

og knuser deg som kvernet pepper

Du griper telefonen med skarpe klør

og sender et rødt hjerte til

en venn

Det hjertet har aldri vært rødere

Du som sitter med ansiktet i hendene

Og ser på at steinene du har lagt, bit for bit

har falt og ligger i grusen

og det eneste som står igjen nå

er en urolig pute og en sur side

Og en konto med bare minus på

Du som ber

Tror og håper,

på at i morgen

da vil alt det dumme være borte

I mellomtiden kan du jo bake et brød

Strikke en genser

Og når det er gjort og morgendagen kommer

ser du at det dumme faktisk ikke er borte

Men du fortsetter å be

Du tror ikke så mye lenger

Men du håper

i det minste på overskya vær

Du som har et liv i magen

Noe større enn deg selv

Du stryker over den,

med en stødig hånd og skjelvende fingre

Det renner en tåre fra kinnet

Den drypper ned på magen

Du ser for deg at den lille kan kjenne

at den dråpen

Den er det varme i

Du som passer på andres barn

og lar dine egne være hjemme

fordi de andre barna

er så ensomme fra før av

Og de blir bare enda mer ensomme nå

når de ikke lenger kan få en klem en gang

Så du setter på en fin sang

Den har en glad melodi

Og så smiler du

det varmeste smilet du har

Og håper det siste du orker

på at det kan føles

litt som en klem

Du som brer teppe over den kalde kroppen

Som hater de hanskene

De gjør deg så langt unna

Men så klarer du det likevel

Å komme nær

med den varme tekoppen du setter frem på bordet

Den ryker det faktisk

kjærlighet av

Du som mistet den du bodde med

i fjor

Og som hver kveld kommer på

at du ligger der alene

Som hver morgen kjenner tapet

på nytt og på nytt

Men så vet du også

innerst inne

at du uansett hadde mistet han nå

hvis han fortsatt hadde levd

Du sier unnskyld for tanken

selv om du vet at den er sann

Åpner en ny pakke salami

og håper holdbarheten er lang

For den pakken med salami er for stor

for en som har mistet

sin aller kjæreste

Du som har en lyslenke hengende på den mørke verandaen

og som hadde planlagt lyspunkter

i strekningen mars til juni

Sånn for å holde ut

Du trengte det så inderlig

Men nå har pæra gått

Og den verandaen har blitt så mørk

at du ikke vet om du gidder å gå ut

For å puste inn mørk luft

når det du trenger er lys

det blir det jo bare grå farger av

Du som synger en sang ut av vinduet

som plukker en snøklokke

og legger den stille på naboens trapp

du trekker gardinen til side

og vinker

det viktigste vinket du kan huske

å ha gitt

Til alle oss

Vi

som er så langt unna hverandre nå

Se opp

Det er lys i nabovinduene

Og kanskje kan vi varme oss littegranne på den tanken

At bak låste dører

og lukkede vinduer

Inn i hvert menneske

Der ligger hjertene våre

Og hvis vi kjenner godt etter nå

Ekstra godt

Så kan vi kjenne

at der vi er nå

Er vi nærere hverandre

enn noen gang

Det er ikke sant at

bjørka viser svakhet

i voldsomt snøfall.

Ho bøyer snøtunge greiner

mot bakken

slik at

dyra får mat.

av Måneskinn gror det ingen ting

i Isslottet

for Bakom synger skogene

i Et dukkehjem

der Sult og Amtmannens døtre

rår over Markens grøde

under Trylleglasset

mens Dina ser Trost i taklampa

og Husbondens røst

høres som Slåttekar i himmelen

for An-Magritt er Forrådt

og går På gjengrodde stier

med både Korset og Kransen.

midt i skogen

kjeglen av lys

gjennom furutoppene

i det hvite rommet

står lange døde strå

lik gullpenner

kaster skygger

tegner tid

Alltid så sterk sier de

En fullblods kriger kan også

bli sliten, desillusjonert.

Vil bare hvile meg litt

her

hos deg

Jeg lengter etter smulere farvann

etter ordene dine

At du snakker med meg,

Om hva som foregår i dine tanker

og refleksjoner

Alt som gjemmer seg i dine drømmer.

Jeg tørster etter nærværet ditt,

kontakten med sjelen din

Det er så kaldt og ensomt nå

Er dine føtter kalde?

Å, kunne jeg bare få varme meg mot kroppen din

Føle varmen fra kjærligheten

Sole meg i din interesse

Høstvinden blåser nå og jeg søker ly

Å, kunne jeg bare lene meg inntil deg

Stå litt lunt en liten stund

Kanskje kunne du holde om meg litt?

Dagen har vært så lang

I natt blir det frost

Er ikke du også trett av livets kamp?

Selv de sterkeste krigere trenger

hvile

Jeg trenger nok deg

mer

Jeg så

ditt blikk

før jeg gikk

Varmt,

vennlig,

uendelig

godt

slik bare

kjærlighet

kan vær'

Og jeg kjente;

jeg er

Kjære familie og venner

Vet dere hvem jeg er?

Jeg, som hyller åpenhet,

ser hvordan mangel på forfedres ord

skaper lengsel og forvirring,

vil jeg òg forlate livet med hemmeligheter?

Om så ordene kommer fram

møtes med varsom styrke

og lever videre uten mine bånd

Vet dere da hvem jeg er?

Du var som en osp, svak og ynkelig klamret du deg til meg.

Plutselig skalv ikke bladene dine mer.

Du ble en grankledd despot.

Barnålene dine stakk meg mer og mer.

hun puster

beveger

jorden

med

sval sommerbris

over sanden

flyktig storm

over hav

stryker håret rolig

vekk fra ditt kinn

flytter fjell

med kraftige drag

med et pust

endrer hun

alt

Jeg er på reise

Toget galopperer

Alt farer raskt forbi

Fjell, trær og by

I hurtige stilleben

Jeg ser ut et vindu

Presser nesetippen imot

Kjenner glassets kulde

Avstanden

Jeg innser hvor lite jeg vet

Om

Lukta av livet

Menneskenes sinn

Spekter av farger

Alt man kan øyne i små glimt

Spørsmål søker svar

Får meg til å våkne

Vandre

Bort fra den gråe blund

Jeg vil ut

åpner en dør

Tråkker med bare tær

Leter etter stier

Finner trær

Der jeg kan smi

Som kan skapes av

Penn og papir

Mennesker i skogkanten

Små formløse skygger

Ansikter

I min hånd

Røde lepper

Blussende kinn

De holder hender

Kjærlighet ligger

i deres sinn

Hoppende tanker

Boblende følelser

Alt farget

I lyse toner

To bankende hjerter

Så vakkert

Å se de danse inn i

Evigheten

Realismen banker på

Kan verden skje uten kontrast?

Levd liv uten motgang?

Mørke skyer flyter over himmelen

Sola dekkes

Siste lysglimt forsvinner

Idet han drar sin vei

Hun står alene

I en farefull skog

Med stikkende kvister

Sultne ulver

Hun kan ikke finne hjem

Jeg har penna i min hånd

Hvordan hjelpe henne frem?

Penn og papir

Skaper magi

Jeg lager en venn 

Han finner frem

Gir henne handa si

En god stemme sier:

Aldri vandre ensom igjen

Svart på hvitt kan skape mange farger ...

En vibrasjon

En bølge

i det store rommet

ikke din

ikke min

Krusninger

ikke dine

ikke mine

Vi er på det samme

havet

Rir den samme

båren

Jeg ser deg

der borte

av og til nærmere

Du ser meg

i kovet

av og til nærmere

Et hvileskjær

en solvarm vik for

løs fortøyning

Du kommer ikke hit

i uvær

Bølger

fra båten din

treffer min

Du gynger

Jeg gynger

To fartøy

i vær og uvær

av og til så nært

Min sjel ble rolig

Min kropp sa

at jeg var trygg

hos deg

Ingen nødlys, ingen radio

Under tofta bare

de råeste, sterkeste

rastløse vinger

Men jeg vil helst

bare

til deg

Gi meg en hånd

som er åpen for en annen

En seng med plass nok

for to

Gi meg en bil

med sikkerhetsbelter

Og et hus med

en trygg nabobro

Gi meg et lys

som brenner sakte

En bagasje som kjennes lett

Gi meg et bord

med plass til flere

Så vi kan sitte, tett i tett

Gi meg en krone uten juveler

så jeg kan skinne som

den jeg er

Gi meg tro på at sårene heler

Gi meg tro på at du er nær

Gi meg en mage

jeg kan puste med

den friske luften fra ren natur

Gi meg riktig nøkkel

å låse opp med

inn til din hjertemur

Gi meg en sorg

som kan deles

Og en glede

som kan dobles

Gi oss det samme nettverket

så vi kan påkobles

Gi meg skyfri himmel

i ny og ne

Og løvetann i vase på bordet

La meg så bli etterpåklok

på det jeg sa

og det jeg gjorde

Gi meg skrubbsår på knærne

så jeg kan kjenne at jeg lever

Gi meg glitter på kjolen

de gangene jeg svever

Men mest av alt:

Gi meg hverdagen,

den vanlige,

med overskyet vær

Først da kan jeg kjenne

mine ben på jorda

Og takke for at

jeg er

her.

På arket står det ingen ord

kun strek på strek, og kryss på tvers

i krusedullen hvor jeg ser

det er et univers

bak streken blå er livets bølge

bak den gule, varmen din

i den sorte

der er natten

da du lå på armen min

bak den hvite iskald vinter

da jeg lånte skjerfet ditt

bak denne brune sure vinder

da jeg beinhardt stod på mitt

i den rosa ser jeg alt jeg ikke vil

og ikke vet

sårbarheten min og smiger

sorg, naivitet

i streken grønn der er det sommer

blomster, sol

og alt som kommer

I mitt fargerike nu

ser jeg kjærlighet

inni krusedullen vet

at der finnes du

hun fyrte av

ordene som gnog

innenfor huden

med maskingevær

traff skyldige og

uskyldige

med kirurgisk

presisjon

så svelget hun  

smerten

og passerte 

slagmarken

med et

skuldertrekk

Vinter ved elva

rim har bitt

seg fast i gress og trær

Der strever en

gyllen labrador

på stram line

foran sin eier

Der svever

et ungt par

med tungene

på ville veier.

Et stønn

fra en

utrent jogger

springer ut

av mitt eget bryst:

det er vinter

Skulle begynt i vår!

bjørkas gulnende løv

lengter hjem

i hagen står ennå
bestefars grå fortellende stol

vi setter oss
himmelen tilbyr et lyslilla sjal

Sommer-farmor klemmer Lull.

Lull klemmer farmor.

Morsomme snille farmor med langt ned på skuldrene hår,

ferie-farmor.

Hår som kiler i halsen hår,

svart som natta hår med stjerne glitter i.

Lull vinker,

farmor vinker,

Lull gir farmor et slengkyss,

et må reise nå kyss,

farmor sender et savner deg kyss.

Lull er dratt.

Farmor er lei-seg farmor.

Farmor er borte,

ikke litt av farmor, hele farmor.

Skallete farmor,

en fotball,

ei kule,

en hvit ball.

Oppblåste kinn,

ingen øyenbryn,

en ballong.

Stjerneglitteret har sluknet,

bruspulveret har sluttet å lage bobler i magen-bobler.

Ballong–farmor stiger til værs.

Farmor er en fremmed.

Ei skummel dame-farmor.

Farmor uten låne-hår.

Farmor klemmer Lull.

Lull klemmer farmor,

så hardt hun bare kan,

klemmer farmor-klem.

Farmor som ikke er farmor.

Morsomme, rare farmor.

Farmor uten hår er farmor med masse hår.

Langt ned på skuldrene hår,

hår med sommerfugler i.

Øyebryn,

bryner av hår,

øyenvippe hår,

hår som vipper i vinden hår.

Farmor-hår med solskinn i.

sang

var omkring meg

i trærne

virvlet opp bladene

på bakken

hvisket i vannet

etterlot seg

krusninger

på overflaten

løftet seg

i vinden

kysset

markene på

jorden

hun sang

om meg

i meg

myke toner

om alt som var

og alt som kommer

til å bli

Arrene mine kan ingen se.

Det kommer ikke blod ut fra mine sår.

Jeg har rennende øyne som er helt tørre.

Mine skrik høres ikke.

Mine hemmeligheter kan ikke deles.

Jeg gjemmer dette i mine private tanker.

Jeg er redd for å sove mamma.

Hva om monsteret kommer?

Forstår du?

En glemt liten tone

sprenger seg frem

En lydløs klang

som et ekko fra en annen tid

Et minne

Eller var det bare en følelse

En fornemmelse

Små øyeblikk som var glemt

Eller bare gjemt

Som;

Lyden av fiskerimeldingen

fra farfars gamle radio

Den grønne gyngestolen

med det knudrete stoffet

foran bokhyllen med

verdens tykkeste bibel

i skinn og gull

Rosa Pelargonia i vinduskarmen

bak hvite tyllgardiner

som sang om sommer

selv om høsten knirket i dørene

Farmors lange englehvite hår

Som hun børstet

omstendelig

Satte det opp i en knute

og ble seg selv igjen

En helt vanlig morgen

en oktoberdag

i en annen tid

Den lune varme stuen

Høsten som lekte sisten med røde blader

Sugde dem opp og spyttet dem ut

i en virvelstorm

som danset samba med plommetreet til farmor

Min farmor.

eg skulle så gjerne ha lånt

nokre lyktastolpefrø frå Ingvar Moe

så kunne eg ha skymta verda

utpå våren eingong

eg skulle så gjerne ha lånt

nokre steinar frå Olav H. Hauge

så kunne eg ha skrive meg over

i løpet av sommaren

eg skulle så gjerne ha lånt

ei grind frå Halldis Moren Vesaas

så kunne eg ha venta på deg der

i haustregn og blest

eg skulle så gjerne ha lånt

lokalpatrioten frå Frode Grytten

så kunne eg ha blitt bikubeprofet

ein summande industrivinter

Du

mitt hjertes fugl

som kom flyvende

og landet i min åpne hånd

Jeg ville klemme fingrene om

Trekke deg nærmere

Fange deg, beholde deg

Var så redd for å miste

Så redd for smerten om du fløy

over å bli forlatt

Så redd for å bli igjen

alene

i et mørke jeg trodde

ville tilintetgjøre meg

Et sort intet fylt av gamle spøkelser

og evig ensomhet

men

jeg forstår at frykten er min

Strekker hånden min ut

Mot himmelen

Mot solen

Lar deg fly

Hjertet mitt vil at du skal kunne fly dit dine vinger

bærer deg. Også om det er bort fra

meg

Jeg lar være å kryste hånden

rundt vingene dine

glad du landet der for en stund

Jeg står i solskinn

I lys

Med min åpne hånd

utstrakt

Du kan fly kjære

Du kan lande

eller bygg reir i håret mitt

om du vil

Du finner meg

om du lytter til hjerteslagene mine

Jeg er i soloppgangen

I vinden

Jeg er

her

Jeg vil være torskeyngelen som snor seg inn i blæretangen,

som slynger seg inn til deg om morgenen.

Jeg vil være bølgen som skyller over deg,

som en helende eliksir med kjærlighet.

Jeg vil se kroppen din duve på et hav av skrukkete lakener,

og lytte til stillheten som klemmes ut mellom bølgeslagene.

Jeg vil veksle mine kjærtegn med dine krefter,

låne din varme og møte dine kyss.

Jeg vil fange solstrålen som streifer deg, på vei mot kastanjetreet.

Jeg vil være vinden som stryker deg som en sommerfugl,

som ikke aner at det er høst.

Ett skrin

Med alle regnbuens farger

En hvit ny palett

Med mange skåler i

Ett hvitt lerret

Uten arr

Farger skal velges

Du må begynne

Med en

Eller kanskje fler

Ta sjansen

På noe nytt

Den første strek

Eller prikk

Uansett farge

Er en ny begynnelse

På ett nytt bilde

Kjære Du,

min ærbødige advokatfrue.

Har du aldri?

Nei

Aldri?

Førti år uten å ...

Kom!

Månen, stjernene, skogens stillhet venter.

Kom, med ut på isen.

Aldri, i kulde og snø. Nei. Aldri!

Kom

Taterguttens bål skal varme deg.

Mysteriet.

Fullmånen over Harasjøen.

Kom.

Inhabil, Ustabil

Genial, gal.

Latter og gråt.

Det er jo deg, vennen min.

Takk.

Selv takk min ærbødige advokatfrue.

Hvor ble de av

alle tankene og ideène

alle de uskrevne ordene

hvor gjemmer de seg

venter de på en gjennfødelse

vil de bli skrevet ned

vil de bli lest

og bli tatt på alvor?

Ord er trofaste

de kommer tilbake,

men kommer de tilbake

til en som har tid

til en som tror på ordet?

Eller vil ordene komme til

en som lytter

som en lengtende elsker

som søker trøst

som vil bli tatt imot

med åpne armer

og bli trøstet,

elsket og matet?

Aldri kan jeg se deg

ei heller stemmen høre

lukte, berøre

men jeg kan føle …

Du føles sterk,

men glipper lett

jeg vil - vil ikke - slippe 

vi danser sammen, menuett

du er sterk og svak - min klippe.

Du er overalt

på den ytterste ø

i det mørkeste vann

på den kaldeste snø -

du er der jeg er, min venn

vi to - igjen og igjen.

Jeg klamrer meg fast som dråpen før fallet -

jeg vil ikke tåle så inderlig vel

at du glipper for meg 

sånn helt av deg selv

jeg vil vinne og lure dem alle …

Jeg slipper deg løs om en liten stund,

men vet du er hos meg ved siste blund -

nå, mitt håp, er det bare oss to

så si meg min kjære - vant jeg mon tro?

Hva ser du i all prakten vi tilbyr deg Nadia?

Netthinnen din er fylt av blodige minner

Huden dekker dype sår

Hvor mye kan du tåle

Og likevel stå oppreist

Blant oss som eier prisen

Blomstene, musikken, talene

Og den dårlige hukommelsen

Hvordan kan du smile Denis?

Vinke med hender som daglig syr

Voldtatte liv

Skraper sammen rester av kjøtt og blod

Tar imot forhatte barn

Unnfanget i dødsangst

Lever for de døende, dag og natt.

Hvordan kan du stå oppreist Denis?

Vi vil ikke glemme Nadia!

Dine søstre og hennes barn

Vi vil ikke glemme Denis

Når julefreden senker seg her hjemme

Står du igjen oppreist hos dine forslåtte

Eit tre i skogen

Eitt av mange

Eg valde deg til mitt tre

Ei einsleg sjel

Ei av mange

Mange valde meg

Ingen valde sjela mi

To arrete sjeler

Hver sin side av bordet

Med armene i kors

Beskyttende avvergende

To brennende hjerter

Skamløse sammenfiltret

Utgangen er uunngåelig

For deres er en blindvei

Du var sangen

jeg lyttet

glasset som boblet

enga en het

sommerkveld

ditt ansikt var himmelen

lyset som skinte

som gjorde

den fullkommen hel

du er månens

melankolske musikk

om litt blir jeg stjernen

du endelig fikk

Du var natten

som trøstet

havet som bruste

stranda som lå

der forlatt

din pust gav meg liv

når snøstormen suste

og varmet

en vinterkald natt

du er månens

melankolske fiolin

og jeg står alene

i lyskjeglen din

Svart lengsel danset rundt hushjørnene

mørk, naken lengsel i veggene av det gamle huset.

Melankolsk vind fløt gjennom åpne vinduer

forbi blondegardiner.

Huset sukket tungt.

Fordums skjønnhet lå skjult bak

spindelvev og støv.

Minnene

svevde opp av møblene, hyllene,

krabbet bortover gulvene - oppover veggene.

Som om huset våknet til live igjen.

Ekko av samtaler, latter, musikk og gråt

fløt rundt i rommene

til tross for at

huset hadde stått ubebodd i årevis.

Kanskje det gamle huset hadde noe å fortelle?

Kan hende det var på tide å lukke døra for godt?

Farvel melankoli!

En tanke som summer

Nydelig honning

En tanke som stikker

Smertelig spiss

Honningen drar sin vei

Du lengter

Det er brodden som stikker

Nappes ut

Tanken er borte

Men se her er merket

Brodden vant

Honningen forsvant 

Då hjartet mitt knuste

tenkte eg det var for alltid

Uboteleg skada

Arr for all tid

Store

stygge

skjemmande arr

på mitt skjøre

for all tid

øydelagde hjarte

Så møtte eg deg

og lærte ordet

Kintsukuroi

En båt klamrer seg til land

redd for å slippe taket.

Nervøse bølger skvulper mot treverket,

farget av tidens tann.

Stille før stormen.

Kun lyden av rallende pust

trenger gjennom mot evigheten.

Stillheten stikker og verker.

Pest eller kolera?

Fortøyningen løsner sakte

og båten blir med ett

kastet ut i stormen.

Når bølgene har kavet fra seg

glir den avsted mot horisonten,

for aldri å ses igjen.

Du

satt i

septembersola

kamuflert

i hardt liv

med ølskum i skjegget

øynene

blå som kvelden

vi delte

trestjerners

drømmer

før vi dro videre

med ryggsekken

full av tap

ansiktet ditt

merket

med veier

av suksess 

stier av nederlag

basseng fylt

med festens

levninger

og morgener

uten lys

Över

Sänker sakta

Bar manshud nuddar kvinnokropp

Ögon speglas i ögon

Tunga söker tunga

Ordet viskas i örat

-Du-

På

för en kort stund

Bara händer flätas samman

Mansbröst eggar kvinnobröst

Nära finns nära

Tvä hjärnor tänker samma tanke

-Stanna tiden-

Kan vi gå til det hemmelige stedet vårt, mamma

Der hvor det var markjordbær,

husker du?

De lå i gresset

Tett, tett inntil hverandre

Tittet frem

struttende av stolthet

over å få være til

Kan vi gå tilbake dit en dag, mamma?

I morgen, lille venn

svarte mamma

Og strøk barnet på kinnet,

slik hun pleide

med blikket festet på dagsrevyen

og den gamle koppen med svart kaffe i

Da morgenen lyste

fôr den raske rullegardina opp

barnet strakk seg langsomt

I varm pysj

og ruskete morgensveis

Løp i bare tottelotter

Frem og tilbake på den nakne parketten

med blikket festet på

dagen som skulle bli

De tok på seg shorts og t-skjorte,

sandaler og forventning

Med saft i sekken

og føttene stødig på pedalene

syklet de seg gjennom

fuglesang og motorvei

Prestekrager, ripsbusker

De runda hjørnet ved butikken

Suste nedover bakken

Og humpet seg gjennom hullete asfalt

Med 22 gir og blomsterkurv

og fargerike reflekser på hjula

Forbi naboen med

de sure eplene og den høye hekken

Med en sommerfugl på barnehjelmen

Skrubbsår med plaster på begge knærne

Mamma hadde perlekjedet på

Og blikket festet på neste sving

Fremme ved markjordbærplassen

Da så de det

Mamma rettet på brillene

og strakk i den

plutselig for trange shortsen

En humle danset stille

forbi barnets øre

Barnet sparket foten i grusen,

hardt og lenge

Med blikket festet

på det som var borte

Da skjønte barnet

Det som ikke alle skjønner

Som ligger der,

gjemt som

en skatt

i gjennomsiktig spøkelsesdrakt

Som et hvitt og glasert perlekjede

på en dag med store, svarte klær

og duskregn i fjeset

Barnet myste opp mot mammaen sin

som sto der i det blendende lyset

Med hendene foldet og

blikket festet på himmelen

Og barnet sa:

Du og jeg, mamma

Du og jeg.

Den kalde krigen

er i gang

Jeg er klar med rustning og hjelm

For å beskytte mitt svake hjerte

Og for å overleve timene

Setter jeg inn første støt

Treffer deg ved knærne

Så du vakler

Slenger ut med balltre og knekker noe ved brystet ...

Hjertet ditt? Brast det?

Jeg hater deg- elsker deg- hater deg

Håper du overlever, eller dør.

Nå vet du hvordan hjertesorg føles

Nå vet jeg hvordan hjertesorg ser ut

Føler meg ikke bedre, gjemmer mine våpen. Går uten å snu meg

Om jeg bare kunne tatt alt tilbake.

Jeg elsker deg

Jeg hater deg

Jeg hater denne delen

Hvor alle ord som skulle fulgt meg til graven

og aldri vært brukt

Blir slengt ut uten nett, filter eller sladd.

Så fort de forlater munnen, finnes ikke slette knappen, filteret eller returretten.

Ute av kjeften lever ordene eget liv

Og dør aldri

Min lengsel er min

men jeg deler den med deg

du er den jeg lengter etter

du er min lengsel

Du inspirerer meg

får meg til å uttrykke meg

med penn og pensel

hvert jeg ord skriver er til deg

hvert penselstrøk

de er lette og kjærlige

min lengsel er dyp

ekte og god

den får meg til å puste

Du lengter ikke etter meg

men du får meg til å lengte

min lengsel er

oppnåelig

blå

melankolsk

stille og poetisk.

Tiden står av og til stille

I et øyeblikks villfarelse

hentes jeg hjem av Gud

og er bare et mellomrom

mellom linjene

og det som skjer

det skjer

Ufattelige dimensjoner

av øyeblikksgleder

fremstår som det optimale

av min væren

Tiden som oppleves

står stille

Tiden som oppleves

som minutter eller timer

når jeg venter på

at noe skal skje

Jeg venter og venter

i håp

om at det skal oppstå et rosa øyeblikk

der alt er hvitt

som sneen rundt meg

Som gullstrålene

fra stjernene i mørket

Å ta imot

Å gi slipp

Leve livet

Her å nå

Gjøre det du ønsker

Prøve å forstå

Å ta imot

Å gi slipp

Ta imot hver nye dag

Takke for det du har

Prøve nye veier

Finne nye svar

Se lyset mellom skyene

Når hverdagen er grå

Se fargene på jorden

Når himmelen er blå

Å ta imot

Å gi slipp

Livet leves

Her og nå

Du kan selv bestemme

Hvor langt du vil gå

Begynnelsen

Jeg ble kjent med drømmen ved mitt første åndedrag

en stemme sa: min drøm ble virkelighet!

Det gikk en stund før jeg forsto

forskjellen på de to

virkelighet og drøm -

den ene hard,

den andre øm.

Monsteret tar meg, jeg hylte og gråt,

det har tre hoder og en skummel båt!

Det er bare en drøm, sa mamma ømt.

Jeg vil ikke ha drøm, jeg vil ha virkelighet, sa jeg.

Leppene hans møtte mine, jeg skalv

foruten ham er jeg halv …

Våknet … skuffet … bare en drøm … og han som var så øm -

Jeg vil ha drøm, ikke virkelighet, sukket jeg.

Jeg drømte om mann og barn og hus

og bil og båt og boller og brus

og ny mann og barn og hus og bil og båt og sus og dus.

Jeg drømte - og fikk – for mye virkelighet …

Jeg drømmer tilbake til det som var

mormors kopper og farfars gard.

Jeg ser meg omkring – hvor er alle ting?

Kun i drømmen - virkeligheten er en annen nå.

Livet fór forbi med plikt og tilfeldighet!

Jeg valgte ingen drøm - og ingen virkelighet.

Nå har jeg hatt en prøvetid - nå vet jeg hva jeg vil!

Står derfor her og undrer –

kan jeg starte en gang til?

Den skjeive veggen

står

            og står

                        og står.

Ein dag.

Eller ei natt.

Landar det

eitt snøfnugg for mye

på den skjeive veggen.

Da jeg gikk naken ut i ingenting

strøk en engel vingen sin gjennom hjertet mitt

og tok tak i meg slik at jeg ikke tvilte

den bredde vingene rundt meg

løst nok til ikke å holde meg fanget

fast nok til at jeg følte meg beskyttet

det var som et blaff av nåde kom i min vei

som et sukk av overgivelse i meg

midt inne i det ubevegelige mørket

det var nåde

sterkere enn tyngden av det jeg bar på

det ser jeg nå

den sterkeste kraften

fra den sterkeste kilden

jeg skal ikke skjule det

jeg skal ikke gråte uten trøst

Ungen min
inni meg 
ut av meg
alle år med hjerter

nå

livet som bomber
deg fra innsiden
skjuler vakkerheten
kapsler håpet
stjeler drømmene
dine

byller sprekker
og lager elver
svarte ord skyter
og treffer lyset
vårt

med grus i magen
leter jeg i vaskepanna
samler håp og glansbildene
våre

ungen min i for store sko
kom
ikke
gå

du er elsket

disen danser siste dans

grantoppene

får en himmel

elva et stille skille

våren er ikke til å tro på i februar

fra grantoppene drypper stillhet

nå og nå

øyeblikket blir et annet

tre rådyr står stille, ser på meg

fra bakkekammen

jeg er i ei stor favn av trær

et svart speil av ei elv

med utsikt til våren

balanserer ei stund i rådyrblikkene

slik blir jeg til

for alt som banker på

og krever meg

kan du se

lyset flakke

gnistene

sprute

duft

av høst

kjenne

smaken

av ru hud

og

lytte til

pulsens

nettverk

høre

hvordan hjertet

spiller

sanger

i siste akt

se alt

det vakre

skjult

under

vissent løv

Hun vil ikke

la seg styre

av fortidens skygger

som

legger sin klamme hånd

om henne

får henne til å

spenne mage og skuldre

holde pusten

på avstand

Hun vil

flyte inn i dagen

og

forestiller seg 

at hun krabber opp trappa

setter seg på huk i stua

planter hendene i gulvet

for å feste seg

til jorda

hun ser seg selv

krumme ryggen

legge all sin tyngde på

de giktiske hendene

lette på føttene

og

langsomt løfte dem oppover

først med bøyde ben

så gradvis utstrakte

til hun står der

med bena mot taket

Hun hever den ene hånden

setter den foran den andre

Slik vandrer hun

omkring i stua

bærende seg selv

på hendene

Er du i vinden?

I rødstrupas morgensang?

Er det du som danser

på gammelbjørks greiner

og rasler i trøstgrønt løv?

Er flaggspetten sjelenes telegrafist?

Bringer blomstene budskap

gjennom bedøvende duft?

Er du luft?

Er du duggen

på marikåpa mi?

Jeg er fortsatt et barn

Selv om skostørrelsen har blitt større

Jeg lager middag til meg selv

Jeg går på butikken

Og passer på at jeg får i meg

nok vitaminer

Jeg er fortsatt et barn

Jeg liker løvetann og soft-is

Marihøner, snøkuler

Sirkus og popcorn

Selv om jeg nå kjøper popcornet i størrelse Large

Jeg er fortsatt et barn

Selv om jeg ser på nyhetene

at andre barn lider

Selv om jeg har mitt eget busskort

Og stemmer på

hvem som skal styre

landet vårt

Jeg teller fortsatt hvor mange is jeg spiser på 17.mai

Jeg kjenner at det er vanskelig

å sovne dagen før julaften

Jeg blir glad av å sykle

Får lyst på nye joggesko

når våren kommer

Elsker lukten av

årets første grill

Vil gjerne ha vannmelon til dessert

blir litt skuffa hvis ikke

Jeg er fortsatt et barn

Selv om favorittkjolen er

for liten

Pynter jeg meg gjerne i en annen kjole

Jeg grer håret, lenge, mens jeg ser meg

i speilet

Og tenker at en dag,

en dag

blir jeg prinsesse

Jeg vil ha ketsjup på makaronien

Synes det er stas med sugerør

Elsker kokosboller

Det betyr at det er fredag

Skolefri. Eller jobbfri.

Men fortsatt fri.

Jeg er jo fortsatt et barn

Liker å høre på de voksne prate

Se hvordan de gestikulerer, kverulerer

Sjonglerer mellom orda

Jeg liker det rett frem

Klar. Ferdig. Gå.

Synes det er kjedelig

å stå i kø

I hvert fall når vi skal kjøre loopen

Men loopen liker jeg

Da ler jeg av hele mitt hjerte

Hopper av glede

De små sekundene hvor

jeg tror jeg letter

Jeg kjenner stikket i magen

når jeg knuser et glass

Vil gjerne at noen skal si:

Så pent du har dekket på bordet i dag

Selv om jeg husker

at kniven skal på høyre

og gaffelen på venstre side,

er jeg fortsatt et barn.

Jeg setter på plaster når

jeg har vondt på finger’n

Liker fortsatt badeskum

Jubler som barna mine

av såpebobler

Og hubba bubba

med fruktsmak

Jeg kjeder meg når jeg pusser tenner, men tenker fortsatt på Karius & Baktus

hvis jeg ikke pusser lenge nok

Jeg liker fortsatt at noen klapper

meg på kinnet og spør

«hei du, hvordan går det med deg?»

Så kan jeg svare

kort eller langt,

alt ettersom hva jeg vil,

eller hvor jeg er i leken.

Å grille marshmellows er digg

Kjenner det i magen når marshmellowsen tar fyr.

Og så slukkern.

Og jeg ler,

av at jeg kunne kjenne på redsel

bare på grunn av en liten marshmellows.

Jeg griller meg en ny

Har alt glemt hva som skjedde med

den forrige

Jeg er fortsatt et barn

Skulle ønske at noen kunne rydde

rommet mitt

Legge frem klærne jeg skulle ha på meg på en stol

Si; i dag skal du bade

For så å shamponere håret mitt

Og skylle ut

med lunkent vann

Jeg hater å få såpe i øynene

Jeg elsker lukten av pannekaker

når min mann steker dem

Men mest av alt liker jeg

den

«pannekake-stemningen»

Jeg er fortsatt et barn

Å komme hjem

Legge seg på soffan

Lage seg et ostesmørbrød

uten at noen merker det

Sovne på soffan

Våkne av at noen sier:

nå er det middag

Stekte pølser og poteter

Greit nok. Men sjukt koselig.

Etterpå kan vi spise rips med vaniljesaus

Og jeg kan kjenne lukten av bestefar

og minnes hvor godt han tok vare på

enhver rips

Så kan jeg sitte på do,

lenge

å lese Donald

Uten at noen roper

Jeg liker fortsatt å krype opp

i mammas armkrok

Jeg er fortsatt ditt barn.

«Måtte vi finne lyset vi søker»

kviskra dei flyktande

i nattemørket

ved grensa

«Måtte mørket

snart gå i stykker»

mumla ho som venta på

lys å male med

«Lyset skygger for mørket»

klaga barnet

som ville sjå

stjernehimmelen

«Og det skygger for

sanninga»

sa han som ville skildre

dei som søkte ly

i mørket

«For utan å ha sett mørket

veit vi ikkje kva lys er

sukka han som

hadde stira seg

blind

Og det blei lys

Jeg samler månedråper

og solens lange strå.

Jeg puster inn en rødlig høst

og vinterens kalde grå.

Farger, dufter, varme bål.

En himmel, ny og blå.

Er det rart jeg er takknemlig

for å leve her og nå?

Kor 

ho mamma

holdt tak i livet

for å være

sammen med oss

Ho

slingra

i den kvite nattkjolen

på bare ben

mellom

kjente vegg og rom

gjennom tre døre

så nær oss

helt

til det siste

Det va mye

å tåle

før grensen

Ho ville ikke

dø

nekta plent

- gjorde ho -

mamma våres

i den kvite

nattkjolen

kanskje

va den rosa?

Og

som ho

ønska

å få leve

omså

på overtid

for å være

sammen med oss

En skakende

flagrende

skikkelse-

 mora mi

altfor ung

flagrende

på ustø ben

gjennom

tre rom

tre døre

i hjemmet sitt

og tilbake

Raseriet

mot å dø

viljen

til å

leve

for å være

sammen med oss

Det sitt’ i

Det sitt’ i

langt inni

margen

Kjære mamma

så mye mamma

helt

til det siste

tenkte du

på oss

et stykke tid

37 år

uten deg

Forunderlig

Og likevel

så

er du

her

sammen med oss

det vet du vel?

Søndager fulle av dugg på kjøkkenvinduene

Lukt av kjøtt og kål over veiene

Der menn hilste med hatt

Vinterdager med rosa snøskavler

Kjettinger som slo i asfalten

Spark og kjelker som suste

Gjennom blå vinterkvelder

Strikkavotter fulle av snø

Og kalde lepper og kalde fingre

Og snø i magen

Og alle mødre som ropte inn

Nå er alle veier tomme

Ingen tar hatten av lengre

Kjettingene har sluttet å slå

Og det er ingen søndagsdugg

På kjøkkenvinduene

Kor er du

Kor blei du av

Eg har leita og funne

Trudde eg

Leita igjen og funne

Trudde eg

Eg leitar framleis

Etter deg

Mitt mot

Til å våge

Å bryte stengselet i mitt indre

Når dagen ebber ut

ikke gråt

Når mørket faller på

sett deg tett inntil

La meg vugge deg

inn i den endeløse natten

Jeg holder deg fast

så ikke gråt

Når dagen ebber ut

ikke gråt

Bak mørket lyser evigheten

Vent på meg der

Slipp taket i ripa, bror

jeg er søkklastet

med eget liv

din nød blir loddet

som drar oss under

Slipp taket, bror

min båt er for liten

la meg seile min sjø

berge mitt vrakgods

i land på St. Helena

se månen spinne

sølvtråder om din hånd

høre havet skratte

med glupsk kjeft

og svarte tenner

Slipp taket, bror