Ta vare på de håpløse ideene!

Det begynte med teater
Jeg var veldig glad i å spille teater da jeg var helt ung, og jeg drømte om å bli skuespiller. Så gikk jeg på flere teaterkurs og øvde på roller. En gang fikk vi i oppgave å lage en egen karakter, fortelle en historie ut fra denne. Da skrev jeg en lang tekst og det var mye å ta av. Det var en stor lettelse da jeg skjønte at jeg kunne slippe å stå og skjelve på scenen, men faktisk sitte stille bak et skrivebord. Likevel - jeg liker veldig godt å lese høyt fra bøkene mine, da er jeg både litt teater og bok. 

Skriver best når det regner og blåser
Det beste er å jobbe sammenhengende, gjerne to to-timers økter. Men dette går opp og ned og kommer an på hvor mye jobb jeg har ellers og hvor langt jeg er i «prosessen". Jeg skriver best på morgen og formiddag eller etter middag/kveld. Jeg tenker ofte at jeg vil skrive mer ute blant folk, på kafe og sånn, men det får jeg ikke til. Jeg liker best å skrive på kontoret i huset jeg bor i. 
Jeg liker aller best å skrive når det regner, blåser og er dårlig vær, men dette glemmer jeg ofte når jeg har kommet i gang. Da er jeg inne i mitt eget. Jeg må ha kaffe og alltid notatbok og blyant ved siden av macen. Jeg vil gjerne ha andre i huset, men ikke bli stilt mange spørsmål om hvor ting er osv. Jeg vil være i fred, men er alltid glad for at der er noen når jeg reiser meg fra skrivebordet. 

Ta vare på de håpløse ideene!
Jeg vil oppmuntre folk til å dele tekstene med noen de stoler på. Prøv også selv å bli en god leser. Det tredje rådet mitt er å lese egne tekster litt på avstand. Ikke les med en gang du har skrevet for å se om det ble bra eller ikke. Skriv deg tom (så lenge du orker) og la teksten hvile før du leser. Og: Ta vare på de «håpløse" ideene. Kanskje det er der gullet er.  
Disse rådene kan selvsagt utdypes i det uendelige!

Hva kan vi forvente av mentormøtet med deg?
Jeg vil fortelle om hvordan jeg selv har jobbet med å bruke mine egne erfaringer i skrivinga og gi eksempler på dette. Å bruke egne erfaringer betyr ikke nødvendigvis at teksten blir selvbiografisk, men at man bruker ens eget stoff. Når vi skriver ut fra egne erfaringer påvirker det språket, det blir mer konkret og nærere. Det gjør også noe med oss selv. Jeg håper dette kan inspirere andre skrivende!

Laura Djupvik er forfatter, skribent og forlagsredaktør. Hun debuterte med "Båten er så liten" i 2004 og har siden skrevet en rekke bøker. Hun skriver om eksistensiell tematikk, og som oftest for barn og unge. I 2008 vant hun Guro Sandsdalens minnepris for "Hundre appelsinar og ein fiolin". 

Foto: Rolf M. Aagaard