Pappas hemmelighet

blog-30Hvordan har det vært å jobbe så tett på din egen far og hva har det gjort med forholdet deres?

Når fikk du ideen?

Hvordan er det å tenke på at så mange vet så mye om deg og din familie?

Den siste måneden har flere journalister stilt meg spørsmål som ligner disse.

Det er kanskje ikke så rart. Nylig utga jeg sakprosaboken Pappas hemmelighet – en bok som handler om hvordan overgrepene min far ble utsatt for som barn har preget både pappa, meg og resten av familien.

Siden mange (og stadig flere?) skriver historier om eget liv, tenkte jeg å dele noen av mine erfaringer og tanker rundt min prosess.

Men aller først må jeg ta dere med tilbake til der alt startet.

Sjokket

Jeg var 20 år da jeg fikk vite at pappa hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep – fra han var ni til han var seksten. Pappa var 49 år og hadde båret på sin hemmelighet i 40 år uten å si det til en sjel. Det pappa fortalte kom som et sjokk. Historien passet ikke inn i mitt bilde av hvem min ressurssterke pappa var. Den gang så jeg for meg at «det typiske overgrepsofferet» var en kvinne eller en person som var «ødelagt» på grunn av det hen hadde blitt utsatt for. Og min far var jo ikke ødelagt.

I årene som fulgte ble jeg mer oppmerksom på saker om overgrep i mediene. Kanskje fordi jeg plutselig erkjente at det angikk meg? Relativt raskt la jeg merke til at mange av sakene som ble laget handlet om kvinnelige utsatte. Det motiverte meg til å skrive en kommentar i Aftenposten, der jeg tok til orde for at også ressurssterke menn blir utsatt for seksuelt misbruk (innlegget ble selvfølgelig delt med pappas tillatelse).

Responsen

Responsen var overveldende. Både pappa og jeg ble kontaktet av utsatte menn som vurderte å fortelle sine nærmeste hva de hadde blitt utsatt for. Det gjorde at jeg for alvor innså hvor mange mannlige overgrepsutsatte som finnes der ute.

Erkjennelsen ble enda klarere for meg da pappa og jeg deltok på krisekonferansen i 2017 – et seminar for helsepersonell. Pappa holdt foredrag om sine erfaringer. I etterkant hørte vi et foredrag av overgrepsforsker Torbjørn H. Andersen, som forklarte hvordan usynliggjøringen av utsatte menn har gjort at mannlige utsatte tier om sine erfaringer.

Han viste en video av en mann og en kvinne som «slåss» mot hverandre på åpen gate for å se reaksjonen til folk. Da mannen var skyld i slåssingen reagerte tilskuere med å si ifra, mens da kvinnen opptrådte på samme måte lo de som var vitne til hendelsen.

Thorbjørn stilte følgende spørsmål: Hva gjør at en manns vold mot en kvinne er en tragedie, mens en kvinnes vold mot en mann er komisk?

Han ville utfordre våre måter å forstå kategoriene offer og overgriper på.

Skammen

Jeg noterte flittig. Handlet pappas fortielse om en slags mannlig skam, om ære? Hadde han et språk for hva som hadde skjedd, da han som niåring fikk en manns lem mellom beina en natt i juleferien? Var det frykten for å forbli et offer som gjorde at pappa ikke ville snakke med en psykolog? Hvordan hadde hans skam påvirket meg, søstrene mine og oss som familie?  

På toget tilbake til Oslo den ettermiddagen hamret jeg løs på tastaturet. Jeg ble irritert da konduktøren avbrøt meg for å sjekke billetten. Torbjørns foredrag fikk meg til å innse at det måtte skrives noe mer enn et debattinnlegg om overgrep mot menn.

Avgjørelsen

Da toget stoppet på Kjelsås, hadde jeg bestemt meg: Jeg skulle skrive bok om pappas historie. Jeg ville gi min far støtten han aldri fikk som barn.

Derfor føltes det som skjebnen da jeg kort tid etter konferansen kom over et norsk forlag som søkte deltagere til et sakprosakurs. Jeg sendte inn søknad og eksempelkapittel, og fikk til min store overraskelse plass.

Det neste halvåret hadde vi månedlige samlinger der vi leste hverandres tekster og lærte om sakprosasjangeren. Det viktigste innspillet jeg fikk var viktigheten av å flette den personlige historien sammen med det samfunnskritiske. En god sakprosabok må være noe mer enn en personlig fortelling (med mindre du skriver biografien til en stjerne).

Jeg begynte å lese bøker av forfattere som på ulike måter hadde mestret kunsten å balansere personlig fortelling med samfunnskritikk. Forfattere som hadde skrevet gode sakprosabøker med utgangspunkt i sine foreldres historier. Mine favoritter var «Går du nå, er du ikke lenger min datter» av Anne Bitschog «Mysteriet mamma» av Trude Lorentzen (har du ikke lest dem, anbefaler jeg deg å gjøre det).

Traumer i arv

Tanken var å skrive pappas historie. Jeg ville formidle hvordan det hadde vært for ham å gå gjennom årene i barndommen helt alene. Men på seminarene ble det tydelig for meg at en vel så interessant fortelling var hvordan pappas historie hadde preget meg og resten av familien. Sagt på en annen måte: Det finnes en del bøker om hvordan seksuelle overgrep kan prege et menneske, men ytterst få som sier noe om hvordan traumer kan gå i arv.

I løpet av sakprosaseminarene gikk jeg fra å skulle skrive boken om pappa til å flette tre fortellinger sammen i én bok:

Så – hvor begynner man?

Søkte støtte

Jeg innså ganske kjapt at jeg trengte tid. Derfor sendte jeg søknad om midler fra organisasjonene NFFO og Fritt Ord (våren 2018). Jeg brukte lang tid på å skrive en god søknad og fikk innspill fra folk som allerede hadde fått støtte av organisasjonene.

Mens jeg ventet på svar begynte jeg å gjøre research. Jeg hadde tross alt bestemt meg for at boka skulle bli en realitet – uavhengig av om jeg fikk økonomisk støtte eller ei.

For å finne frem til aktuell litteratur kontaktet jeg overgrepsforsker Torbjørn. Han serverte meg lange, nyanserte artikler som utfordret, og gjorde meg bedre forberedt på samtalene jeg etterhvert innledet med pappa.

Samtalene med pappa

De første samtalene med pappa handlet om hvordan overgrepene artet seg – hva han tenkte og følte som barn. Jeg ville forstå. Gjøre godt igjen det som gikk feil den gangen, og ingen var der for ham. Med hele meg hørte jeg på det han fortalte. Lyttet til historien om det første overgrepet. Om hvordan det var å være ni år og våkne av at du kjenner noe stort og hardt mellom bena.

Det var sterk kost. Selv om jeg lyttet, var det akkurat som at en del av meg koblet litt ut for å beskytte meg selv. Jeg tror kanskje at jeg litt ubevisst inntok en journalist-rolle.

I løpet av våre første samtaler laget pappa og jeg to regler for bokprosjektet – regler som skulle ivareta vår relasjon som far og datter gjennom prosessen:

De gode nyhetene

I juni 2018 fikk jeg bekreftet at jeg hadde fått stipend fra både NFFO og Fritt Ord. Det betød at jeg kunne dedikere meg enda mer til prosjektet. Det betydde også at flere enn meg mente at dette var en viktig historie. Omtrent samtidig fikk jeg en annen glad-beskjed: Et stort norsk forlag sa at de ville trykke boken.

Støtten fra Fritt Ord og NFFO innebar at jeg kunne legge jobben til side. Jeg valgte likevel å forsette som journalist. Jeg følte meg avhengig av å ha et fellesskap rundt meg. I tillegg liker jeg følelsen av å fullføre noe – gjerne i løpet av en arbeidsdag. Det har du muligheten til som journalist, men sjelden som forfatter.

Oppsøkte barndomsvenner

Jeg tok sommerferie, men det betød ikke at bokprosjektet sto på vent. Juni 2018 oppsøkte jeg pappas barndomsvenner. Jeg ville finne ut av hvem pappa var i vennegjengen og hvilke idealer de levde opp til den gangen. Det var stas å møte menneskene som hadde befolket pappas oppvekst – kompiser og tenåringskjærester som jeg hadde hørt historier om. Samtalene hjalp meg å forstå hvordan det var å være barn og ungdom på 70 – og 80-tallet, og jeg fikk flere nyanser til historiene som pappa hadde fortalt. Jeg oppdaget også at det å skrive sakprosa er mer sosialt enn å skrive roman – man møter og prater med ganske mange under researcharbeidet.

Mistet oversikten

Utover sommeren fortsatte samtalene med pappa. Etterhvert som vi jobbet oss fremover i tid ble det også på tide å prate med mamma og søstrene mine. På dette tidspunktet hadde jeg innhentet så mye stoff at jeg følte jeg mistet oversikten. Sammen med min redaktør i forlaget laget jeg derfor en disposisjon for hvordan boka skulle struktureres, og hva som var formålet med hvert kapittel. Sett i retrospekt er dette noe av det viktigste jeg gjorde for å komme i mål. Kanskje skyldes det at jeg er en analytisk skribent som liker å ha en mal å jobbe ut fra? Jeg følte i alle fall at disposisjonen ga en følelse av kontroll og en retning for prosjektet.

Skriveprosessen starter ...

Da disposisjonen var klar begynte skriveprosessen. Siden det er vanskelig å vite hvor man skal begynne når man skal skrive et par hundre sider, benyttet jeg meg av «shut up and write»-metoden. Det innebar at jeg skrev i 45-50 minutter – uten å være kritisk til det jeg rablet ned. Etter femti minutter hadde jeg pause i 10 minutter. Slik holdt jeg på i fire runder, før jeg gikk gjennom alt jeg hadde skrevet.

Jeg slettet det meste av innholdet, men tok med meg episoder og ideer som jeg ville jobbe videre med. Her er det verdt å nevne at jeg produserte og skrev best når jeg var alene i leiligheten til mamma og pappa på Synnfjellet. Når jeg er i Oslo har jeg en lei tendens til å få dårlig samvittighet for alt, noe som gjør at skrivingen gjerne nedprioriteres. På Synnfjellet er det svært lite som skjer, så der er jeg mer produktiv..

Pappas reaksjon

Så kom nedturene. 28. september 2018 kom den første smellen. Pappa hadde lest de fire første kapitlene. Han var knust og sendte en mail der han blant annet skrev at «teksten fikk ham til å ønske at vi ikke hadde hatt ham som far.» Jeg var overbevist om at dette betød starten på slutten. Det kommer ikke til å bli bok, tenkte jeg.

Det tok likevel ikke mange timene før pappa erkjente at det jeg beskrev var slik det hadde vært.

Selv om erkjennelsen må ha vært vond å ta innover seg, tror jeg samtidig det fikk pappa til å innse noe viktig: Som barn hadde vi lagt merke til hans kroppsforakt, depresjoner og prestasjonsstreben – selv om han i alle år forsøkte å skåne oss for det.

Smell nummer to

Fire måneder senere, i februar 2019, kom smell nummer to. I forkant hadde jeg skrevet og sendt inn de første 100 sidene av manus til forlaget. I mailen jeg fikk tilbake sto det at de så seg nødt til å trekke seg fra samarbeidet. De ville ikke utgi "Pappas hemmelighet" fordi historien var "for alvorlig, betent og fersk til at den egnet seg for utgivelse.»

Jeg gikk rett i kjelleren. Jeg følte meg som et talentløst null.

Vonde følelser ble til motivasjon

Etter noen samtaler med pappa, min samboer Jan Axel og gode venninner ble de vonde følelsene til sinne og motivasjon. Jeg har alltid vært grunnleggende uenig i premisset om at man må inneha en viss alder eller erfaring for å dele sine tanker og refleksjoner rundt et tema. Jeg tror vi i for liten grad lytter til perspektivene til unge mennesker.

Jeg visste at jeg ikke ville vente eller gro på meg erfaring. Jeg ville utgi "Pappas hemmelighet" – sammen med pappa. Boka skulle være en samtale mellom oss – ikke min fortelling den dagen pappa var for gammel til å delta i prosjektet.

Avslaget gjorde meg enda mer bestemt på at jeg skulle fullføre. Drivkraften var vissheten om at vår historie kunne hjelpe andre i samme situasjon.

Nytt utkast

Jeg laget et nytt utkast – denne gangen med mer fokus på faglitteratur. Deretter betalte jeg en uavhengig redaktør, Roger Pihl, for å lese og komme med tilbakemeldinger. Han kom med flere konstruktive tilbakemeldinger, og var samtidig klar på at dette var en historie som var verdt å fortelle. Han sørget for at jeg fikk troen på meg selv som skribent igjen, selv om han var klar på at manuset måtte jobbes med.

Etter tilbakemeldingene fra Roger skrev jeg enda et utkast av manuset. Underveis hadde jeg min trofaste pilotleser og samboer Jan Axel ved min side. Når jeg tenker tilbake på det, lurer jeg på hvor mange versjoner av boken han faktisk har lest (det er en grunn til at jeg kaller mannen i mitt liv for en ildsjel).

Samtidig som jeg skrev dette utkastet kontaktet jeg fagpersoner som kunne si noe om barn som pårørende, siden dette var en av de åpenbare svakhetene med den forrige versjonen av manus.

Møtet med forlaget

Da siste punktum var nok en gang satt. Nå var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre og hvem jeg skulle kontakte. På dette tidspunktet hadde jeg innsett at jeg var helt avhengig av en engasjert, dedikert og ærlig redaktør for at boken skulle bli best mulig. En redaktør som tok meg på alvor og som hadde tid til meg og min personlige historie. En som ikke ga meg følelsen av å være "en av forfatterne i bunken".

Jeg hadde fått høre at Gerd Johnsen i Res Publica var en sånn redaktør. Derfor kontaktet jeg henne.

Etter litt mailing frem og tilbake sendte jeg manus, og to uker senere fikk jeg svar:

Gerd var klar på at store grep måtte gjøres dersom boken skulle bli bra nok for en utgivelse. Hun syntes likevel historien var viktig, og var villig til å ta en prat om boken over en kaffe.

Mot utgivelse ...

På møtet ble vi enige om at Gerd skulle nærlese de tre første kapitlene slik at jeg så hvordan hun jobbet som redaktør. Deretter skulle jeg redigere en del av manus før forlaget tok en avgjørelse på om de ville gå videre med prosjektet – og forplikte seg til utgivelse.

Store deler av jula 2019 gikk med til skriving. Jeg ville vise at jeg var villig til å jobbe hardt og dedikert for å komme i mål.

13. januar sendte jeg det redigerte manuset, og i slutten av januar fikk jeg beskjeden: Res publica ville utgi Pappas hemmelighet!

Fra januar til mai handlet det mye om å kutte og omskrive. Det var mange versjoner av manus, frem og tilbake, og jeg tror vi til sammen fjernet 60 sider. Teksten som ble fjernet var i hovedsak historier fra barndommen som egentlig ikke hadde noen hensikt. Det var «meg-stoff» som måtte lukes ut.

Distanse, nærhet og etiske utfordringer

Mitt beste råd til deg som skriver tett opp til eget liv er å ha en redaktør som hjelper deg med å luke ut "meg-stoffet". Det kan være vanskelig å ha den nødvendige distansen til en tekst som er så nær deg selv.

En annen viktig oppgave var å gjøre fagstoffet mer tilgjengelig. Gerd påpekte viktigheten av å bevare min egen stemme, også i partiene der jeg flettet inn fagstoff.

Før boken ble sendt i trykken snakket jeg med flere redaktører i forlaget om de etiske utfordringene vi sto overfor. Vi diskuterte blant annet hvordan pappas overgriper skulle omtales for å ivareta personvernet, og som journalist satte jeg stor pris på at forlaget tok dette på alvor.

I tillegg fikk de som hadde blitt sitert og intervjuet i boken, mulighet til å lese gjennom delene av teksten der de var nevnt.

Den kjedelige korrekturen

Til sist var det klart for det jeg synes er kjedeligst med å skrive bok: Korrekturen. Det var trolig vissheten om at min bok-baby snart var fødeklar som motiverte meg til å «stå han av».

I slutten av juni satt vi igjen med nesten 200 sider tekst og den endelige utgangen av Pappas hemmelighet.

Opp– og nedturer

Jeg kunne se tilbake på opp– og nedturer. Krevende samtaler, avslag og heiarop. Helger i ensom majestet på Synnfjellet, skriving i ferier og i leiligheten på Manglerud. Faglige input fra folk som satte av tid til å prate med meg uten å få en krone for det.

Konklusjon: Det er ekstremt mye som har skjedd siden jeg tok fatt på prosjektet. Det er litt som nybakte mødre om å bli mor for første gang: Det kan ikke beskrives – du må oppleve det selv.

Å skrive Pappas hemmelighet tok lenger tid enn jeg hadde trodd og hele følelsesregisteret ble aktivert underveis. Jeg har til og med konfrontert pappas overgriper. Dessuten har jeg vunnet kunnskap og følelsen av å forstå min egen far – sånn på ordentlig.

Så da er det vel sant som de sier: «What does’nt challenge you, does’nt change you.»

---

Forfatterskolen sier: Vi er stolte av deg, Vilde – og ser frem til å lese din fine og viktige bok. Gratulerer så mye med utgivelsen!

Her kan du bestille boken selv: Pappas hemmelighet

Lenker til artikler om boken i media:

Dagsavisen

VG

Aftenposten

Psykologisk