Å skrive om sorgen: Fra idé til ferdig bok

Gjesteinnlegg av: Wenche F. Spjelkavik

Foto portrettbilde: Ellen Jarli

Hvor skal jeg begynne? Alt ble feil da Morten (24) døde fra oss i en trafikkulykke i 2014. Verden falt sammen. Å miste et barn er som å miste seg selv. En psykolog sa til meg: «sorg er rèdefinering av fremtiden». Han hadde rett. Hvilken fremtid? tenkte jeg.

Dagene var sorte, men all kjærligheten fra omgivelsene rørte oss. Etter begravelsen sa eldstemann Trond: – Mamma, du må skrive om Morten.

Rune husbond var enig. Skrive har jeg alltid gjort, men det var først i voksen alder jeg kastet meg på både foredrag, kurs og skrivereiser. En stund var jeg usikker på om jeg skulle fortsette, men det var før min første skrivereise til Italia. Året var 2011 og vi bodde en uke i kloster. Nonnelivet kledte meg egentlig godt ? Jeg ble så overrumplet over den gode responsen på tekstene mine at jeg begynte å skrive på en barnebok da jeg kom hjem. Men det gikk som det ofte går når tiden ikke strekker til og det hele ble liggende «i skrivebordsskuffen».

Mamma.. Du bør i alle fall prøve. Trond kikket alvorlig på meg. Skrive nå? I denne situasjonen, midt i den verste sorgen? Jeg greide knapt å ta vare på meg selv og hadde isolert meg fra omverden. Nei, dette var hverken tid eller sted for sånt.

Men spørsmålet hadde nok sådd noe i meg, for etter begravelsen gjorde jeg et forsøk. Jeg øste ut følelsene ned på papiret. Hvem Morten var.. Hvor mye han betydde for oss.. Etter noen runder gav jeg opp. Tårene ville ikke stoppe. Såret var for åpent. Jeg hadde heller behov for å lese om andre med lignende opplevelser. Noen som hadde gått foran og kunne forklare mine reaksjoner og følelser. Det fantes enkelthistorier, men hjernen min greide ikke å favne over en hel bok. Jeg søkte en samling av historier å sammenligne meg med. Det fant jeg ikke.

IDEEN

Ett år senere meldte jeg meg på et ti ukers skjønnlitterært kurs i regi av Forfatterskolen. Det skulle vise seg å være et smart valg. I mellomtiden hadde jeg fått innpass i en såkalt «mistet-gruppe» på Facebook, som bestod av hundrevis av mennesker hvor alle hadde alle mistet et «voksent» barn. Noe så grusomt, men for en befrielse. Vi delte det meste og forstod hverandre. Jeg skjønte at å dele historier var viktig og kunne være avgjørende for mange av oss. 

Da jeg startet kurset hos Kristine Storli Henningsen var konsentrasjonen dårlig, men jeg fullførte. Det ble en slags terapi. Et lite friminutt. Nå måtte jeg fokusere på skrivingen. For å presse meg ut av isolasjonen reiste jeg til Forfatterskolens workshop i Drammen. Der møtte jeg andre elever og opplevde flotte foredrag og gode samtaler. Spesielt husker jeg forfatter Mariann Youmans som fortalte at det var mulig å sende inn en bokidè til et forlag. – Skriv en prosjektbeskrivelse av ideen din og send inn, sa hun.

På flyet hjemover falt plutselig puslespillet på plass og jeg skjønte hva jeg skulle gjøre. Selvfølgelig. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det? Jeg skulle jo skrive boken jeg selv hadde savnet siden Morten døde. Vi skulle dele historier med hverandre. Sorg er fremdeles tabu. Vi må ha mer åpenhet om temaet som berører alle. Da jeg delte ideen med familien ble de også begeistret.  Jeg kastet meg over pcèn og skrev  «Invitasjon til bokprosjekt» som jeg publiserte for mistet-gruppen på Facebook. Responsen var overveldende. Jeg var rørt og full av takknemlighet.  Alle var positive og ønsket å delta.

Når vi mister et barn blir det maktpåliggende at navnet og minnet deres lever videre. Det var en stor drivkraft.  Men det ville bli tøft.  Det viste seg at flere av dem også hadde savnet en slik bok. En stund lurte jeg på om jeg hadde tatt på meg for mye.  Hva om jeg måtte si nei til noen? Hvem skulle det være, og hvorfor? Burde det være variasjoner i dødsårsak? Heldigvis slapp jeg disse problemstillingene. Det viste seg at noen måtte melde pass – av forståelige grunner. Vi endte opp med tolv foreldre, inkludert meg selv. Min historie skulle også være med. Fortellingene dreide seg om sykdom, selvmord, forsvinning, ulykker og Utøya. Jeg foreslo ulike temaer vi burde innom, som budskapet, de første dagene, begravelsen, mestring, søsken, hjelpeapparat, parforhold, omgivelsene, tilbake i arbeid og NAV. Enkelte var skeptiske til egne skriveferdigheter, andre ikke.

– Skriv som du tenker, sa jeg. – Jeg ordner resten. Alle tekstene ville uansett måtte omskrives og bearbeides mye for at alt skulle smelte sammen til slutt. Det passet meg godt da jeg synes redigeringen er det beste i hele skriveprosessen. De skulle sende mail når de var klar. 

PROSJEKTSKISSE

I mellomtiden husket jeg Mariann Youmans ord og skrev en prosjektskisse som jeg sendte til flere forlag. Arbeidstittelen var «En stol står tom». Etter 10 minutter kom det svar - fra et lite forlag - og det var positivt. I alle dager? Så enkelt kan det ikke være, tenkte jeg. Det var det selvsagt ikke, men den hyggelige redaktøren var blitt berørt av prosjektet på grunn av egne opplevelser og ønsket å vite mer om fremdriften. De ønsket manus tilsendt og spurte samtidig hva de kunne gjøre for å hjelpe til i prosessen. Men jeg hadde jo ikke noe ferdig manus. Bare prosjektskissen.

Etter å ha mailet frem og tilbake en stund skjønte jeg at de ikke ønsket å gå videre før jeg hadde skrevet ferdig manus. Forståelig nok. Selv om de var svært hyggelige og imøtekommende sendte jeg aldri det ferdige manuset til dem etterpå. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor. Så kom avslagene fra de andre forlagene.

Alle var positive til både ideen og viktigheten av tema, men oppmuntret meg til å ferdigstille manus først. I stedet for å bli skuffet fikk jeg heller mer pågangsmot. Hjernen hadde forberedt seg på dette. Som debutant kunne de jo ikke vite om jeg var i stand til å skrive eller fullføre noe som helst.

PROSESSEN

Da historiene begynte å komme startet den lange prosessen. En prosess som skulle ta to år og tre omskrivninger - før boken kom ut. Det viktigste for meg i denne fasen var å beholde foreldrenes skrivestemme. Den måtte ikke forsvinne. I tillegg skulle jeg skrive min egen historie. Det meldte seg noen bekymringer. Hvordan skulle jeg disponere stoffet? Ville jeg ha flere målgrupper?  Da var det viktig at både språk, faglig nivå og innhold måtte treffe leserne med budskapet. Jeg ville først og fremst skrive for andre i samme situasjon som meg, men ønsket i tillegg at hjelpeapparatet kunne ha nytte av en slik bok. For å få til dette ble jeg rådet å skrive så nøkternt som mulig.

Da vi var flere i prosjektet var det viktig å oppdatere foreldrene jevnlig om utviklingen. Innholdet var i tillegg så sårbart og intimt at jeg, i redsel for å tråkke feil, muligvis sendte teksten tilbake for godkjenning i overkant mye. Vi hadde god relasjon til hverandre gjennom hele prosessen. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig på mail og Messenger.

For ekstra tyngde ønsket jeg en fagperson med på laget. Den første jeg tenkte på var psykolog Atle Dyregrov. Han startet Senter for Krisepsykiatri, har forfattet en rekke bøker, artikler, og annet innenfor sitt fagområde. Jeg sendte forespørsel og fikk positivt svar. Han ville skrive forordet i boken. For en gave. Det ble sendt ny oppdatering med beskjed om den gledelige nyheten. Da førsteutkastet var ferdig, og alle detaljene godkjent av de andre, lot jeg manuset hvile en stund. I mellomtiden begynte jeg å bekymre meg på nytt. Hva om jeg ikke greide å få boken utgitt? Et slikt prosjekt skaper selvsagt forventninger og jeg ønsket ikke å skuffe dem. Eller barna vi mistet. Eller meg selv. Da sendte jeg fellesmelding med garanti til alle om at boken skulle utgis  – uansett hva som skjedde. Om forlagene ikke ville ha den ville jeg betale for selvpublisering. Jeg kjente stor lettelse etterpå. Senere skulle det vise seg at jeg ikke hadde behøvd å bekymre meg. Da manuset hadde hvilt seg ferdig leste jeg gjennom på nytt. Det var tydelig at det hadde hatt godt av en pause. Her oste det feil, mangler og alskens uhyrligheter. Det var bare å brette opp ermene. Jada, jeg er klar over at jeg skriver haugevis med klisjeer i dette blogginnlegget, men dere får bære over med meg. Der kom det en til? Det viktigste er å ikke gjøre det samme i et manus. OBS OBS.

Nå ble teksten kuttet, og kuttet igjen, før det hele ble redigert på nytt. Deretter ny godkjenning av foreldrene. I februar 2016 sendte jeg teksten til rektor Kristine på Forfatterskolen og spurte om hun kunne gi meg tilbakemelding. Hun var velvilligheten selv og ga uttrykk for at hun hadde stor tro på prosjektet. Hun gav gode utfyllende tilbakemeldinger og råd for prosessen videre. Dette var selvsagt gull verdt og ble viktig i det videre arbeidet. 

I tillegg kunne jeg fortsette å rådføre meg med henne om jeg ønsket det. Jeg er fremdeles medlem av Forfatterskolen som består av et fantastisk team og et unikt skrivefelleskap. Uten denne fellesskapsfølelsen i ryggen hadde jeg nok ikke greid å fullføre. Tusen takk Kristine! Dere ga meg tryggheten til å fortsette.

SENDE TIL FORLAG

Tiden var kommet for å sende manus til forlag. Jeg sendte bare til de tre store. Det manglet i alle fall ikke på ambisjoner. I tillegg sendte jeg teksten til Atle Dyregrov som skulle skrive forordet. Etter gjennomlesningen foreslo han å videresende det hele til en redaktør han kjente i Vigmostad & Bjørke, om det var greit for meg? Greit..? Det var overgreit. Tenk å være så heldig. I mellomtiden kom det refusjon fra alle de tre store.

Senere kom det avslag fra Vigmostad & Bjørke også, men sammen med refusjonen fulgte en lang fantastisk konsulentuttalelse. Den skulle vise seg å bli avgjørende for hele prosjektet. For en gave. Nå startet jeg helt på nytt og fulgte rådene slavisk. Samtidig kuttet jeg omtrent halve teksten. Så, etter tredje omskriving, sendte jeg inn til flere forlag, inklusive Pax. Denne gangen droppet jeg de tre store. Nå var spenningen stor og skuffelsen enda større da de første refusjonene kom.

ANTATT

For å gi oss selv pusterom i hverdagen begynte Rune og jeg å reise mer etter at vi mistet Morten. Det var november 2016. Vi satt på Gardermoen, på vei ut av landet, da mailen fra Pax forlag tikket inn på mobilen. Ett og et halvt år tidligere hadde jeg sendt dem prosjektskissen. Jeg husker jeg fikk mail fra en redaktør som ville ta ideen opp på neste redaksjonsmøte, men det viste det seg at det kolliderte med et lignende kontraktfestet prosjekt. Likevel trodde de at en slik bok ville bli viktig, at den tenkte strukturen var god og at jeg ikke måtte gi meg før boken ble utgitt. De var så hyggelige. Dette var i august 2015. Nå hadde de fått tilsendt det ferdige manuset og var begeistret. En fantastisk følelse. Men dette var bare første skritt.

Nå fulgte en lang mailutveksling med spørsmål og svar. Manuset måtte gjennom flere forlagsmøter før den endelige beskjeden kom. I slutten av desember 2016 fikk jeg grønt lys. Boka var antatt. Min gode redaktør spurte samtidig om det var greit med bokutgivelse allerede i april? Kan dere gjette hva jeg svarte? Om det var greit? Halleluja. Jeg var lettet og glad på vegne av alle som var med i prosjektet. Dette hadde vært terapi. Selv om innholdet i historiene fra de flotte foreldrene var hjerteskjærende, greide jeg å holde fokuset på prosjektet. Noe som hjalp meg gjennom min egen sorgprosess.

FORLAGSAMARBEID

Nå begynte samarbeidet med forlaget. Først var det språkvask. Jeg ble overrasket da det kom mail fra redaktøren med beskjed om at de sendte meg hele manus for gjennomlesning etter språkvask, i stedet for ett og ett kapittel som var vanlig når det er snakk om flere tekstsamlinger i samme bok. Endringene var så små at det bare dreide seg om tegnsetting.  Tenk å være så heldig. Nå fikk jeg belønning for å ha gjennomarbeidet stoffet en rekke ganger. Etter språkvask ble manuset sendt til ombrekking. Det vil si at boka får sin endelige grafiske utforming, Forlagene har vanligvis et sett med maler for layout, som definerer skrifttype på brødtekst og overskrifter, marger og andre visuelle uttrykk. Min oppgave var å påse at all tekst var kommet med og stod der den skulle. På dette stadiet var det bare anledning til å rette faktiske feil, for eksempel om noe var stavet feil, og ikke blitt rettet i språkvasken. Å se konturene av hvordan boken kom til å se ut var veldig stas.

Etterpå diskuterte vi omslag og baksidetekst. Jeg er glad vi endte opp med deres idè om bokomslag. En vakker forglemmegei med grønn bakgrunn. Vi elsket det. Forlaget foreslo ny tittel på boka. «Å miste et barn». Selvfølgelig. Det enkle er ofte det beste og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Så gikk boka i trykken. En liten panikkfølelse meldte seg da jeg observerte at de hadde lanseringer både titt og ofte. Ville de ha lansering?  Hadde det vært en annen type bok, en roman eller noe, ville det vært greit. Men å på nytt begynne å snakke om det vonde var mer enn jeg kunne tåle. Jeg var sliten. Til min store lettelse ba redaktøren meg kun på lunchmøte for å presentere meg for resten av forlaget.   

ETTER BOKUTGIVELSEN

Da flyet landet på Gardermoen på vei til forlagsmøtet i slutten av mars, gikk jeg som vanlig innom Tanum bokhandel for å titte på bøker. Der – i bokhylla -  stod boka.  Men den skulle jo komme ut i april?  Rune og jeg hadde planlagt å reise på hytta på utgivelsesdagen. Jeg var ikke forberedt på dette – eller det som skulle komme. Men jeg kjøpte boka og bladde i den for første gang på flytoget inn til Oslo. En mektig opplevelse.

Under møtet ringte God Morgen Norge og spurte om jeg kunne stille på sending førstkommende mandag. Jeg kjente meg utakknemlig da jeg feiget ut og takket nei. I stedet stilte to av de modige bidragsyterne og gjorde et flott intervju. Det har senere blitt mange intervjuer i ukeblad og aviser. Det går fint nå, men jeg var nok for naiv i forhold til mediafokuset i kjølvannet av boken. Jeg er jo stolt og burde vært henrykt over oppmerksomheten. Fikk en lærepenge der altså.

I DAG

Jeg ønsker ikke å tjene penger på sorgen min. I stedet går bokinntektene til foreningen «Et barn for lite». De har allerede fått tilsendt royalty for 2017 og har øremerket pengene til en samling for foreldre som har mistet voksne barn. Det føles godt. Jeg er også glad for at boken blir brukt i undervisning om sorg. Jeg griner og blir rørt av tilbakemeldingene jeg får. Foreldre som kjenner seg igjen og forstår at deres følelser er normale. En mor skrev: «Jeg følte meg alene om å ha mistet barnet mitt, men boka ga meg et nytt perspektiv».

Morten studerte sosiologi og hadde et ønske om «å gjøre en forskjell», som det heter. Det ble dessverre på en annen måte enn han hadde tenkt. Å hedre han, og de andre barna med denne boken, betyr mye. Morten har gjort en forskjell. Han var, og er, med meg hele veien.

Ser ham for meg der han står og smiler..
Og sier - bra mamma, vi greide det..

Wenche

Boken «Å miste et barn» finner du hos Pax forlag her. 

Nysgjerrig på våre skrivekurs? Her finner du oversikten.