Om å leve drømmen

Av: Barnebokforfatter Karin Moe Hennie, tidligere elev ved Forfatterskolen

Foto: Nina Nordbø

"I dag har jeg danset en bok for dere", forteller jeg barna etter forfatterbesøk med "Dingle som en kringle". Barna kikker rart på meg. De har da ikke sett meg åpne en bok. Men så tar jeg fram boken min. Den har stått der hele tiden, men jeg har ikke rørt den. Jeg åpner den og leser litt av teksten. Da går det opp for barna at jeg innimellom dansetrinnene med skjelettet Åsmund, hadde fortalt en historie de kunne kjenne igjen i ordene jeg nå leste.


Min første bok

Jeg skrev min første bok da jeg gikk i femte klasse.  Da tok jeg to A4 ark og stiftet de sammen. På de blanke arkene skrev jeg mitt første eventyr. Jeg ga boken til læreren min, Svein. Svein kunne ha lest den kjapt for så å bare legge den til siden. I stedet satt han seg ned sammen med meg. Han fortalte meg at jeg kunne bli akkurat det jeg ville. At jeg en dag kunne bli en ekte forfatter om jeg ønsket det.

Livet tok en ny retning

Jeg begynte å danse ballett da jeg var fem år. Dansen kom før skrivingen, og det var ikke plass til de begge i travle ungdomsår.  Jeg tok fatt på tre år ved Statens balletthøgskole, og hadde mer enn nok med å pleie mine såre danseføtter.

Det var først da jeg satt meg ned med opptaksprøven til Westerdals School Of Communications en del år senere, at jeg skjønte hvor mye skrivingen egentlig betydde for meg.

Dermed tok livet mitt en ny retning. Skriving ble like viktig for meg som dansen. Kombinasjonen dans og tekst ble min greie, og det har betydd mer enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg.

Når jeg skriver og lager forestillinger, tenker jeg alltid bok parallelt. Når jeg skriver en ny bok tenker jeg forestilling. Det har resultert i at jeg får leve ut drømmen min. Jeg har to hobbyer og begge har blitt jobb. Jeg er nå i en posisjon der jeg faktisk kan si nei til jobber jeg ikke har lyst til å ta. Det er luksus, og jeg vet at jeg er heldig.

Jeg har fem ulike forestillinger som jeg i perioder reiser rundt med. Alle med utgangspunkt i mine idéer, skrevet av meg, koreografert av meg og formidlet av meg. Av disse fem forestillingene, tar tre utgangspunkt i barnebøker jeg har skrevet.  Noen ganger er jeg ute som danser/skuespiller i en sceneproduksjon, mens jeg andre ganger er ute på forfatterbesøk. Uansett hvilken rolle jeg har i klasserommet, så står både tekst og dans alltid sentralt. Jeg bruker min erfaring som danser og formidler når jeg presenterer bøkene mine.

Det tok 15 år fra den dagen jeg sendte inn mitt første manus til forlag, til boken faktisk kom i butikken. Jeg  syntes selv at jeg hadde en genial idé. Hvorfor var det ingen andre som så det? Min nevø på 4 år hadde akkurat fått påvist pollenallergi. Han klødde i øynene og de ble røde og hovne. Jeg hadde lyst til å hjelpe, men hvordan forklare en 4-åringer hva pollen er? Jeg begynte å skrive og skapte mitt eget pollenkorn. Jeg sendte pollenkornet ut på en spennende og strabasiøs reise i pollensesongen. Min hensikt var at barna skulle sitte igjen med en forståelse av hva pollen og pollenallergi var, samtidig som de skulle få en viss sympati for Pollus. For han ville jo ingen noe vondt. Han ville bare finne seg en jenteblomst å være sammen med.

Refusjonshaggel

Jeg sendte manus til diverse forlag, store og små. Refusjonene haglet inn, og jeg skjønte ingenting. Denne historien var jo genial. Jeg skrev om, jeg byttet målgruppe mang en gang, jeg hentet inn illustratør, jeg kuttet tekst og så sendte jeg inn på ny. Det var ingen som så det jeg så. Dette gadd jeg ikke, så jeg ga pollenkornet mitt et liv på scenen i stedet. Jeg skrev en teater-/danseforestilling med pollenkorn, tissemaur, marihøner og en to meter høy nese i skumgummi.

Barna gikk ut fra teateret  med ny kunnskap. Jeg møtte på barn som ropte etter Pollus i skogen, barna mine kikket etter Pollus på vannpytter og på frontruta på bilen vår. Jeg ble motivert til å prøve meg på forlagene igjen. Så etter 15 år var det et forlag som endelig så potensiale i pollenkornet mitt.

Nå har jeg gitt ut tre barnebøker. Jeg har gitt de ut på små forlag, og de gjør en ypperlig jobb for meg. De gir meg frihet til å lage forestillinger av bøkene mine, og for meg er det viktig.

Denne høsten har jeg vært 10 uker på turné i regi av Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle bæremeisen. Jeg har også besøkt kulturhus og bibliotek  flere steder i landet. For meg finnes det ikke en mer givende jobb. Jeg møter nye grupper barn hver dag. Jeg møter ettåringer som slipper høylytte bleiefiser på de roligste partiene i forestillingen. Jeg møter førsteklassinger som gråter når jeg presenterer boken min ” Fra stor til liten”. Som syns det er godt å få satt ord på den tøffe overgangen fra barnehage til skole. Jeg møter undrende barn som lurer på om skjelettet jeg har med meg i klasserommet har vært meg før. Eller har det kanskje vært Jesus? Jeg drikker lunken kaffe på lærerværelser, jeg danser i gymsaler der gradestokken viser 11 grader, jeg opplever at lærere sitter og retter prøver mens jeg danser for barna. Jeg har blitt stoppet i politikontroll på E18 med skjelettet, Åsmund sittende i passasjersetet. Han hadde setebeltet på, og rosa fjær på hodet.

En gang danset jeg for et publikum på 10 stk.  Greit nok med et lite publikum, men ikke når alle sover. Sykehjemmet hadde glemt at jeg skulle komme, så de hadde satt alle beboerne med beina høyt og pleddet godt opp under haka. Det var tid for middagshvil! Så der hoppet jeg rundt i mitt Can Can nummer i fullt kostyme til null respons. Det er 10 år siden, men jeg blir enda varm i kinnene av å tenke på denne episoden. Jeg opplever mye rart, men jeg opplever mest fint. Jeg  får gjøre det gøyeste i hele verden. Jeg lever av å danse, av å skrive, av å formidle historier, av å møte mennesker i alle aldre.

Stabeis

Jeg har jobbet beinhardt for dette, og jeg har vært tålmodig. Jeg gjør mye forskjellig, men alt bygger videre på det jeg allerede kan. At jeg nå blir kontaktet for mentoroppdrag, er et resultat av erfaring og kunnskap jeg har tilegnet meg gjennom år  med medgang og motgang.

Jeg er tidligere elev ved Forfatterskolen, og tiden jeg hadde der har hatt enorm betydning for meg. Det å tørre å dele tekster, lese andres tekster og ikke minst det å ta imot kritikk. Det er viktig det! Det aller viktigste var møtene med forfatterspirer fra hele landet.  

Historien om Svein

Da jeg fikk min første bok i hendene, gikk tankene mine tilbake til Svein. Min kjære barneskolelærer som motiverte meg til å skrive, og som sørget for at jeg fikk en god mestringsfølelse allerede i femte klasse . Det er ingen selvfølge at dette skjer i norske skoler, og mange lærer er nok ikke klar over hvor stor påvirkningskraft de har på våre små. Derfor forteller jeg historien om Svein i hvert et klasserom jeg kommer til. For å minne alle på dette ansvaret.

I dag skal jeg verken besøke barnehager eller skoler. Jeg har ” barnefri” for første gang på nesten en måned. I dag skal jeg ha skrivedag. Jeg skal skrive på min nye barnebok, Ninjana, som kommer ut til våren.

Skriv folkens. Bygg hard hud av refusjonene som kommer, og send inn på ny. En dag treffer dere blink!

Karin 

Vil du følge Karin Moe Hennie på sosiale medier, finner du kanalene hennes her:
Instagram @karinmoehennie
Facebook 
K.M.Hennie

www.kmhennie.no
 
Hennies barnebøker:
Dingle som en kringle (Fortellerforlaget)
Pollus- Den lille pollenplagen (Fortellerforlaget)
Fra stor til liten (Abup forlag)
Vil du ha profesjonell tilbakemelding på en smakebit av din personlige tekst, helt gratis? Send den inn ved å trykke på knappen under.
Ja, dette vil jeg ha!