Ikke skriv om noe du vet …

Av: Romanserieforfatter Ida S. Skjelbakken

Skriv om noe du vet, noe du kan, sies det. Nei, nei – skriv om noe du vil vite! Som, for eksempel, romanserieforfatter skal det godt gjøres at man faktisk vet hvordan det er å jobbe på en fyrstikkfabrikk i 1863, være skjoldmøy i 901 eller storgårdsdatter i 1716. Eller prostituert i Kristianias slumstrøk i 1891, slik jeg skriver om i den nye serien min, Nattergalen, som akkurat har kommet ut.

Jeg visste lite eller ingenting om livet i 1800-tallets mørke underverden. Om bondefangere, høkere, surrere og fillepellere. Men oi! så lyst jeg fikk til å finne ut mer da jeg begynte å gjøre research! Ideen til miljøet jeg skriver om nå, ble født da jeg hørte om den mytiske Abelone Kristensen, bordellinnhaver på det som etter hvert ble kalt ”Abelones morderrønne” i gamle Vaterland. Jeg mener, hvordan kan man ikke bli inspirert av slikt! En karakter, basert på Abelone, prikket meg straks på skulderen.

Med andre ord, finn deg dine ”teltstenger”, steder eller ting du vil ha med i boken, som du kan ”spenne opp teltduken” – historien –  din med.

En av de tingene jeg liker best ved å skrive serier, er at man kan boltre seg noe helt vanvittig med universet man skaper. For i hvilken annen sjanger har man samme mulighet til å virkelig vise karakterenes utvikling? Slynge ut så mange tråder, og vite at man ikke behøver å nøste opp alle i løpet av noen kapitler? Eller boltre seg slik med research.

Åh, så mye nytt jeg lærte da jeg skrev på den forrige serien min! Visste dere for eksempel at man på 1700-tallet trodde man kunne redde folk som hadde druknet ved å blåse røyk opp i endetarmen deres? Eller at det i England var en kvinne som ble berømt for å føde kaniner? Hele 17 stykker! Eller at årsaken til hysteri kunne være at livmoren hadde løsnet og vandret rundt i kroppen?

Research innebærer ikke bare å gå seg vill i Internetts krattskog av informasjon, eller plage livet av historieprofessorer. Det kan ofte være nyttig å reise til steder. Selv kjenne lukten i en tjærebredd tømmerkoie en sommernatt, høre klangen i et sakristi, eller telle hvor mange skritt det faktisk er fra festningsmuren til kruttårnet. Ta med deg diktafon, notatbok, fotoapparat og videokamera. Men beveg deg først omkring uten. Opplev stedet som karakteren din, uten tanke på notatene.

Det å ro en hel bok i land, for ikke å snakke om en hel romanserie, krever som regel mange år med intenst, hardt arbeid. Svette og tårer og utallige frustrasjoner. Men hvis du skriver om noe du vil vite, har du en motor hjelper deg i havn.

Du behøver slett ikke ha gjort all research ferdig før du begynner å skrive. Gjør nok til å vite hvilket miljø du vil plassere karakterene dine i, og så tar du resten etter hvert som behovet dukker opp.

Hvis jeg er i den etterlengtede (og sjeldne) skriveflyten, bryter jeg ikke av for å begi meg ut i Internettkrattet. I stedet skriver jeg XXXXX, markerer teksten i rødt, eller legger inn en kommentar til meg selv. Så finner jeg senere ut om den lille fontenen ved lysthuset på Oscarshall hadde bronseliljer i 1891, hva en avis kostet, og hva symptomene er på syfilis.

Det er nok mange som antar at man må følge en streng sjangermal som romanserieforfatter, men tvert imot. Det er som å være thrillerforfatter, krimforfatter, romantikkforfatter, erotikkforfatter og historiebokforfatter, alt i ett! Man må tåle å leve med et enormt press 365 dager i året, år etter år. Brekker du armene skriver du med tærne, for levere må du – minimum seks bøker i året. Men til gjengjeld så får du så mye mer igjen enn bare et levebrød.

Nysgjerrig på Idas nye romanserie? Mer info om Nattergalen her.