Dokumentar: Isolasjon som metode

Jeg fulgte webinaret om distanse til egen tekst med Terje Dragseth. Forjettet av hans kloke ord, tolket jeg budskapet om distanse til å være en slags frigjøring fra hemninger og folkeskikk. Som forfattere trenger vi ikke å stå til regnskap for hva våre karakterer finner på, som kunstnere er vi frie til å bruke de virkemidler som trengs for å kommunisere med kunst.

Dette er en dokumentar. Jeg har vært observatør og gjengir her noen av feltnotatene mine. Dragseths budskap hjalp meg med å fullføre feltrapporten jeg skrev for instituttet, etter feltoppdraget mitt.

Jeg har fulgt et omdiskutert undervisningsopplegg der isolasjon er vesentlig. Metoden ble så omdiskutert at instituttet som driver studiet, valgte isolasjon som bedriftsstrategi. De er ikke å spore på internett og de har et kryptisk organisasjonsnavn i formelle registre. Du skal kjenne godt til dem, for å finne dem. Allikevel har de fulle studier. Studentene håndplukkes, og hittil har ingen som har fått tilbud, takket nei, kanskje påvirket av at studentene lønnes godt fra et velbeslått legat. Dette er et kunststudium. Instituttets filosofi bygger på en tro på at hver og en av oss har et opprinnelig ‘jeg’ som er upåvirket av omgivelsene. Ved isolering fra omgivelsene mener de å tilnærme seg dette jeg-et, og i den tilstanden påstås det at enhver finner sitt personlige kunstuttrykk, skrivestemme, malerstil og så videre. De mener det så sterkt at de lover erstatning for den som fullfører opplegget og ikke finner sitt personlige uttrykk. Ifølge instituttleder har de aldri betalt ut erstatning. På mitt spørsmål om det skyldtes at de som ikke fant sitt ‘jeg’ heller ikke fullførte studiet, fikk jeg bare et blikk som sa sitt. Jeg var innenfor og ville observere fenomenet, og jeg ville for all del ikke bli kastet ut. Jeg spurte ikke mer.

Forutsetningen for å delta, var at jeg selv gikk i isolasjon. Før jeg kom så langt i prosessen var jeg igjennom en lang rekke prøvelser for å vise meg tilliten verdig, og jeg signerte en stabel dokumenter for beskyttelse av instituttet. Det sto ingenting om å delta i skrivekonkurranser, så jeg tar sjansen på å få formidlet det jeg har erfart på denne måten. Skulle noe tilfalle meg, vil det komme e-post til rette instanser der jeg avslører og deler hele feltrapporten. De er lagt til «send» på et gitt klokkeslett, en uke frem i tid. Når tiden nærmer seg går jeg inn og redigerer utsendingsdato til en ny uke fram i tid. Slik fortsetter jeg, uke etter uke, så lenge jeg er tilgjengelig og i live. Jeg har selvsagt en plan B om det skulle bli nødvendig, men den kan jeg ikke røpe her.

Jeg kjente til instituttet da en nær venn av meg avslørte oppskriften på suksess, mens han lå på dødsleiet. Hans ord forblir mellom oss, men de gjorde inntrykk. Min venn gjorde stor suksess som poet etter å ha vært student der, og han uttrykte stor takknemlighet over å ha fått muligheten. Instituttet spurte, merkelig nok, ikke hvordan jeg kjente til dem og metoden deres, som om de visste.

Instituttets ansatte er lidenskapelig opptatt av isolasjon som metode, men også underernært på smiger. Det, samt det at jeg sa meg villig til å gå i isolasjon under min observasjon, gjorde nok utslaget til at jeg smatt så lett inn. Jeg ble nok et friskt objekt i deres isolerte tilværelse. Jeg er overbevist om at jeg ble observert hele tiden, og til tider føles det som jeg fortsatt blir observert.

Studentene blir isolert i «Big-Brother-hybler». Vinduer har innsyn, men ikke utsynsmulighet. Hyblene har kunstig lys, og er sparsommelig og nøytralt innredet. Ingen lyder eller andre inntrykk slipper inn. Kameraer filmer absolutt alle deler av hyblene. Studentene isoleres i perioder i disse hyblene. I korte mellomperioder er de utenfor hyblene for evaluering, veiledning, trening og helsemessig oppfølging. Hver student er tatt inn for rendyrking av det personlige innenfor snevre kunstgreiner, multikunstnere som meg ville neppe fått studietilbud. Kanskje var nettopp mitt mangfold med å vekke nysgjerrighet hos instituttet, en annerledes student, et annerledes objekt; avviket.

Jeg ble vennlig innlosjert i samme type hybel som studentene. I arbeidsstua mi var det et panel med skjermer fra studentenes hybler. Via datamaskinen kunne jeg selv dirigere hvem jeg ville følge og hvor detaljert jeg ville se. Jeg fikk tilgang til alt. De eneste impulsene jeg fikk inn var lyder og bilder fra de andre studentene. Jeg førte feltlogg og skrev notater. En av de ansatte på instituttet var min veileder. Jeg var i felt, sa hun, derav feltlogg. Jeg tror hun har militær bakgrunn, hun pratet i alle fall som gamle offiserer, hardt og stakkato: «Mellem, meld feltrapp. daglig klokken 12 null null, presis. Forstått?» Jeg likte henne, klarheten ga meg trygghet. Studentene startet sin tredje isolasjonsperiode idet jeg startet min enmåneds feltobservasjon fra «Big-Brother-hybel» K.

Utdrag fra daglig ført feltlogg:

Dag 1: Jeg har brukt dagen til å bli kjent med de 10 studentene som er i isolasjon nå. Bestemt meg for å følge tre av dem nærmere: En kunstmaler, en sangerinne og en som lager ting av leire. Spennende å grafse i privatlivene deres.

Dag 2: Kunstmaleren danser ballett når han maler; at han ikke griser mer er meg en gåte. Sangerinnen høres ut som et klokkespill. Hun har brukt nesten hele dagen på å øve på tre toner. Mannen med leire har jobbet med samme klump siden tidlig i morges, og jeg klarer fortsatt ikke å se hva han lager. Jeg er trøtt og tar tidlig kvelden.

Dag 3: I dag mistet kunstmaleren paletten i gulvet, med malingen ned. Han så glad ut, og danset barbeint i malingen, på gulvet. Etter noen piruetter hadde han malt en nydelig rose på gulvet. Sangerinnen sang enda lysere i dag, som en engel, mennesker kan ikke ha så lys stemme. Mannen med leireklumpen er rar. I dag satte han seg på leireklumpen og fikk rumpeavtrykk i leira. Jeg fikk skjenn fra veileder da jeg rapporterte 2 minutter for seint.

Dag 4: Kunstmaleren har brukt hele dagen på å grunne et lerret med gull-maling. Fra sangerinnen kom det fuglesang mens hun danset og fjernet hår fra leggene. Raringen med leiren har satt rumpeavtrykket i ramme. Jeg lurer stundevis på om jeg observerer rett.

Dag 5: Migrene. Medisinen hjemme. Måtte slå av skjermene, og lyd da sangerinnen hadde motorsagstemme. Jeg orket ikke kontakte veileder.

Dag 6: Formen er mye bedre, tralala. Jeg startet dagen med å ommøblere hybelen. Hang kunstmalerskjermen oppned, sangerinneskjermen på steikovnsdøra og skjermen med leiremannen brukte jeg som telysfat. Hadde kosedag, helt til samtalen med veileder. Fikk tilsnakk. Både for å unnlate å melde dagen før, og for ommøbleringen, de hadde sett alt, absolutt alt jeg hadde foretatt meg. Måtte ommøblere på plass igjen.

Dag 8: Merkelig dag. Kunstmaleren malte et bilde oppned. Sangerinnen sang med grillpølse som mikrofon og leiremannen hadde stilt arbeidslampen sin rett mot kameraet mitt, så jeg ble

blendet. Jeg klagde til veileder. Hun lo for første gang siden vi møttes.

Dag 10: En malermester maler som en malermester kan, oh yeah, og sangerinner synger som tralletriller, tralala og leireri og leirera, tralala. En skikkelig fin dag, jeg har sett musikk på alle skjermer. Jeg trallet litt for veileder, som sa «hm, legg deg Mellem».

Dag 13: Ballettdanseren med penslene, for et syn altså, jeg kan se på han heeeeele dagen, såååå vakker. Lurer forresten på om sangerinnen er min ukjente niese, hun er en skjønnhet, og vi ligner skikkelig. Leiremannen var naken med leira i dag, sånt kan ikke en dame i isolasjon se på. Veileder virket fornøyd i dag.

Dag 17: Å danse med maling

være en darling

synge til meg

være som meg

leire sin stas

være bajas

Veileder ba meg si fra om jeg ville ut av isolasjonen. Min tur til å le.

Dag 20: I dag ville jeg. Har danset ballett og dekorert de kjedelige veggene med ketchup. Sang og spilte inn en ikke så verst musikkvideo. La den ut på Youtube under veileders navn. Avsluttet dagen inspirert av leiremannen og lagde avtrykk av nesen min i brunosten. Veileder svarte ikke. For en fantastisk dag det har vært!

Dag 23: Jeg er i flyt for tida, holder på med en statue. Dataskjermene ble perfekte som kropp. Og doringen ganske morsom som hode. Jeg har lyst til å lage mer.

«Mellem, har du glemt feltoppdraget?»

Dag 25: Det ble flere statuer i natt, senga gikk med til skjeletter. Nå er jeg tom for materialer. Vann lekker utover kjøkkengulvet, jeg trengte rørene til armer. Føler, så mye. Jeg er Therese Johaug på tur inn til tidenes seier.

«Mellem, feltobservasjonen avbrytes, nå!» 

Klipp fra mine notater i ettertid:

Jeg var ganske sikkert et interessant objekt, som hadde respondert kraftig på isolasjonsmetoden. Veileder dro ut proppen og skysset meg til et legeteam. Omgitt av eksperter som målte og vurderte meg inn og ut, drømte jeg fortsatt om statuer. Selv med alle de menneskene rundt meg, gravende i min fysiske og psykiske helse, var jeg fortsatt isolert. Instituttet fant meg ikke, men jeg var der. Jeg tok farvel med veileder, mens instituttleder sa på gjensyn.

Gradvis slapp trangen til å bygge statuer og skrive syngende, heldigvis. Tilsynelatende som før, men det er nok bare en illusjon. Jeg har innredet et rom i huset mitt, sparsommelig og nøytralt, jeg kaller det rom K. I rom K finner jeg raskt tilbake til mitt ‘jeg’, meg, og mine preg, som skrivestemmen min. Sitter i rom K nå, og ordene sitter løst, det virker, metoden isolasjon virker. Men følelsen av øyne i nakken hemmer meg litt, derfor må noe forbli mellom linjene her.

Fra feltrapporten, konklusjon:

Isolasjon som metode kan bidra til distanse til egen tekst. Isolasjon bidrar til frigjøring fra hemninger og folkeskikk. I isolasjonen er det ingen å stå til regnskap for, og i isolasjonen utviskes grenser. Isolasjon gir frihet.

Kildeliste er selvsagt utelatt.

Rom K, 26.03.2020

Jeg, meg, Mellem

Vil du ha profesjonell tilbakemelding på en smakebit av din personlige tekst, helt gratis? Send den inn ved å trykke på knappen under.
Ja, dette vil jeg ha!