Møt Berit Nordgarden – aktuell med debutromanen «Lockwoodgrensen» 53 år gamle Berit Nordgarden fra Oppsal i Oslo har til daglig jobbet som virksomhetsarkitekt – men...
Møt Berit Nordgarden – aktuell med debutromanen «Lockwoodgrensen»
53 år gamle Berit Nordgarden fra Oppsal i Oslo har til daglig jobbet som virksomhetsarkitekt – men nylig fikk hun en ny tittel: Debutforfatter! Romanen «Lockwoodgrensen», utgitt på Forlaget Oktober, lanseres 24. juli, og har allerede rukket å høste strålende anmeldelser. VG triller terningkast 5, og kaller boken en «original, varm og overbevisende romandebut». Adressa omtaler romanen som «poetisk og eventyrlig».
Vi tok en prat med Berit om veien fra skriveglad amatør til utgitt forfatter – om selvtillit, søvnmangel, og hvorfor hun rett og slett nekter å tenke i sjangre.
Tok drømmen på alvor
Berit har alltid vært glad i å skrive og lese – hun begynte faktisk på sin første bok da hun var bare 12 år gammel. Men i mange år ble det med det: Dikt, kåserier og noveller skrevet for skuffen, uten noen tanke om at det skulle bli mer av det.
– Ekte forfattere har jeg tenkt på som en helt egen liga mennesker: «Det er forfatterne, og så er det alle oss andre», sier hun.
Så kom hun til et punkt i livet der hun bestemte seg for å ta drømmen på alvor. Hun satte seg ned og skrev i fire år – sammenhengende. Da manuset endelig ble sendt til et forlag, gikk det raskere enn hun kunne forestille seg.
– Allerede dagen etter innsending, ringte Oktober forlag, sier hun.
Spør man Berit om hvilken sjanger hun skriver i, får man ikke noe enkelt svar – det er ikke sånn hun tenker når hun jobber.
– Jeg tenker ikke sjanger når jeg skriver. Det ville vært begrensende for meg å skulle prøve å passe inn i et bestemt format. Jeg vil bare prøve å skrive en god historie, og den blir til underveis. Det er jo det som er gøy med skrivingen.
Denne motviljen mot regler og fasit er visstnok et gjennomgående trekk.
– Jeg har aldri likt regler og bruksanvisninger. Jeg gikk på tegnekurs en gang og nektet å følge perspektivmetodikken, til lærerens frustrasjon. Men resultatet ble jo bra. Eventuelle merkelapper på det jeg skriver får bli klatret på i etterkant – helst av noen andre.
Min «happy place»
Hva er det som driver henne til å skrive, gang på gang, midt i en travel hverdag med full jobb og familie?
– Å skrive er min «happy place», et magisk sted der alt kan skje. Og det gjør det! Jeg får masse energi av skrivingen.
Nedturene handler sjelden om selve skrivingen, men om alt som står i veien for den.
– Nedturer er når jeg ikke føler at jeg klarer å frigjøre nok tid til å skrive. Og det er en konstant, så skrivingen er en vedvarende nedtur og opptur i uskjønn forening.
Om grenser, ensomhet og universet
«Lockwoodgrensen» beskriver Berit som en eventyrlig og spekulativ spenningsroman – en bok om grenser i flere betydninger av ordet.
– Det er en historie om grenser – kosmiske, biologiske og personlige – og hva som kan skje hvis vi flytter på dem, på måter som ikke har vært mulig før. Det er også en historie om ensomhet, og sammenhengene mellom det som utspiller seg i et enkelt menneskes liv og evolusjon, tid og univers.
Euforisk mottakelse
Hvordan var det så å endelig holde sin egen bok i hendene? Berit trenger ikke mange ord for å beskrive følelsen: Helsprøtt. Og så langt har responsen vært udelt positiv. Da vi intervjuet henne, sa hun dette:
– Foreløpig har jeg bare fått tilbakemeldinger fra de som er involvert i utgivelsen – forlaget, språkvaskere, designer og så videre – og alle virker veldig entusiastiske. Det er et fantastisk forlag å komme til som debutant og fersk i bransjen.
Siden vi snakket sammen, har responsen blitt enda større: Både VG og Adressa har omtalt boken i strålende ordelag, og VG trillet terningkast 5.
Utbrent av skriveprosessen
Berit er allerede godt i gang med bok nummer to. Men denne gangen har hun bestemt seg for å gjøre ting annerledes.
– Jeg er i 100 prosent jobb som virksomhetsarkitekt, og jeg har barn. Det er vanskelig. Jeg ble utbrent under skrivingen av Lockwoodgrensen. Det var ekstremt stram regi på tidsplanen, opp klokken 5 hver dag, og til slutt smalt det. Det må ikke gjenta seg.
Fellesskapet som gjorde forskjellen
Berit er tydelig på at hun ikke har gått alene på veien mot utgivelse. Årskurset ved Forfatterskolen var avgjørende, sier hun.
– Forfatterskolen er et kjempefint tilbud for alle som ikke bare kan ta et år i Bø eller Bergen, for eksempel. Jeg lærte masse, og øvde masse. Det var disiplinerende, og fellesskapet med andre skrivende har vært og er fortsatt veldig verdifullt. Jeg tror ikke jeg hadde klart å bli antatt uten alt jeg har lært på Forfatterskolen. Tusen takk!
Et råd til alle som går rundt med en bokdrøm
Berit har et klart budskap til alle som drømmer om å bli forfatter:
– Slutt å drøm, og sett deg ned og skriv. Bare begynn. Du trenger ikke nødvendigvis vite hva du skal skrive eller hvor du skal. Stol på deg selv, bruk ditt språk, gå på kurs. Ha selvtillit – husk at bare du kan skrive det du kan skrive. Og ha det gøy – det skal være gøy!
Så, med et lite glimt i øyet, legger hun til et viktig råd:
– Og ikke bli utbrent.
«Lockwoodgrensen» gis ut av Forlaget Oktober 24. juli, med både lydbok- og e-bokutgave på vei. Den kan allerede forhåndsbestilles, personlig signert, hos Ark og Norli.
— Forfatterskolen ✳